Byggenæringen 30 år etter - tabber som ikke må gjentas

Han viser videre til Veidekke og daværende konsernsjef Terje R. Venold, som senere har angret på at han ikke opprettholdt rekruttering av nyutdannede ingeniører i perioden 1990-1994. Flere ville kanskje i ettertid vurdert situasjonen annerledes, men for de aller fleste var virkeligheten den at rekruttering av lærlinger, fagarbeidere og ingeniører ikke var mulig å prioritere.

For egen del opplevde jeg denne perioden som leder av en større rørentreprenørbedrift i Oslo. Markedsområdet var i hovedsak knyttet til næringsbygg i offentlig og privat sektor og når den økonomiske krisen kom, traff den begge sektorene samtidig. Det ble etter hvert full stans og også våre samarbeidspartnere ble lammet av store økonomiske utfordringer. I en tidlig fase håpet de fleste at situasjonen ville bedre seg og strakk seg svært langt for å opprettholde aktivitet og arbeidsplasser. Det ble utvist stor kreativitet og mange av oss tok oppdrag i Sverige, hvor det fortsatt var høy aktivitet. Det var selvsagt krevende og passer godt inn i det som i disse koronatider betegnes som aktivitet for "å holde hjulene i gang".

Man innser etter hvert at man over tid ikke kan basere virksomheten på midlertidighet, og når tiden gikk og situasjonen forble uendret tok mange nødvendige grep for å redde bedriften. For de fleste entreprenører og håndverksbedrifter er dette ikke mulig å gjøre på annen måte enn å tilpasse ressursene til aktivitetsnivået. Lærdommen etter denne tiden er at mange red stormen av, mens de som ventet for lenge, ikke overlevde. De som klarte seg beholdt en andel ingeniører, fagarbeidere og lærlinger. I det perspektivet er det merkelig at de som stod opp i dette og greide å manøvrere seg gjennom krisen, i ettertid får beskjed om at de ikke tenkte nok på fremtidig rekruttering. Dette fordi det nettopp var de bedriftene som gradvis utover på 90-tallet hadde forutsetninger for å bygge seg opp igjen.

Det anslås at om lag 50 000 forsvant fra næringen i denne perioden. Det er ett voldsomt tall og de ble borte gjennom styrt nedbemanning og konkurser. Hvis man skal lære noe av historien er det å fastslå det enkle faktum at heller ikke entreprenører og håndverksbedrifter over tid har muskler til å opprettholde aktivitet og arbeidsplasser, uten ett marked som etterspør tjenestene.

Som i dag, var det også for 30 år siden store diskusjoner om tiltak for å begrense krisen. I motsetning til nå hadde man ikke den gang de samme muligheter og den verktøykassen som nå er tilgjengelig. I tillegg til bankkrise og høye renter var også mulighetene for staten til å finansiere tiltak mindre. Dessverre var heller ikke de tiltakene som kom, tilstrekkelig presise. Hoveddelen gikk til anleggsektoren, som i motsetning til bygg, ikke er så konjunkturømfintlig som byggsektoren. Videre antok myndighetene at bygg og anlegg er det samme, at ressursene i stor grad kunne flyttes fra den ene sektoren til den andre og at 1 million til anlegg ga samme sysselsettingseffekt som 1 million til bygg. Etter hvert kom det tiltak for særlig vedlikehold av bygg, men disse var rettet inn som sysselsettingstiltak direkte til de arbeidsledige og bidro faktisk til ytterligere å redusere bedriftenes markedstilgang innenfor bygg og vedlikehold i offentlig sektor. Det måtte gå galt for mange håndverksbedrifter og byggentreprenører.

Ingen vet hvordan den epoken byggenæringen nå er på vei inn i vil bli. Det vi vet er at man foreløpig ikke er hardt rammet, men at man sikkert går krevende tider i møte. Håndverksbransjene, som har en kortere tidshorisont på ordretilgangen, har allerede merket betydelig etterspørselsnedgang. Gjennom sommeren og utover høsten vil aktiviteten falle. Ser man inn i neste år er det mørke skyer. Det vil bli lavere aktivitet, spørsmålet er hvor stor nedgangen vil bli, hvor lenge den vil vare og premissene for konkurransen om det markedet som blir igjen.

Et helt avgjørende element oppe i dette er om regjering og storting forstår at det er nå signalene må komme. Jeg har ingen tro på ulike tiltak på siden av det som er grunnlaget for bedriftenes virksomhet. Allerede nå ser man at utforming av kompensasjonstiltak for andre deler av næringslivet er krevende. Det er nå man kan påvirke situasjonen på forhånd, forebygge det som er mulig og samtidig se mulighetene for verdiskaping for fellesskapet. Tilknyttet rekrutteringen innebærer det at konkurransen om oppdragene innrettes slik at de skaper verdier, sikre at de går til de som har fast ansatte og som satser på lærlinger. Gjennom dette blir det aktivitet rundt om i hele landet, også for industrien, andre deler av verdikjeden og næringslivet forøvrig.

Mulighetene ligger innenfor å ta igjen noe av det store vedlikeholdsetterslepet som er vel kjent knyttet til felleskapets eiendommer. Med henvisning til kommunesektorens betydelige økonomiske utfordringer som følge av pandemien, innebærer dette særskilte overføringer til formålet. Videre mer effektive tiltak innenfor energieffektivisering av eksisterende bygningsmasse i privat og offentlig sektor og stimuleringer til boligbygging. Gjeldende energieffektivisering bemerkes det at nåværende løsninger i Enova, ikke er egnet for å kunne bidra til å møte myndighetens egne vedtak for energisparemål gitt i TWh. Eksempelvis for eneboliger er det slik at dette utløser tiltak på ca. 500 enheter i året, mens det definerte behovet er gjeldende for hele 500 000 enheter.

Det oppfordres til at Stortinget i den situasjonen som byggenæringen nå går inn i, prioriterer bærekraft, verdiskaping for fellesskapet, seriøse arbeidsplasser og rekruttering til bygghåndverksfagene. Dette må skje med tilstrekkelig volum, forutsigbarhet og langsiktighet slik at seriøse entreprenører og håndverksbedrifter med nødvendig trygghet kan beholde og rekruttere ansatte også fremover.