Da jeg ble valgt som styreleder i Norsk Trevare(bransjeforeningen for trevare og innredningsprodusenter i Norge) i sommer, syntes jeg det var viktig å bli kjent med de bedriftene som utgjør denne bransjen. Jeg har oppdaget at de fleste norske produksjonsbedrifter ligger langt fra Oslo Børs. Fabrikkene kan ligge ytterst på den nakne ø på Vestlandet, og verdiskapningen skjer gjerne midt på et jorde i Buskerud eller godt skjult i de dype skoger på Hedmarken. Selv driver jeg en trevarefabrikk som holder til på Kvitsøy utenfor Stavanger, ei øygruppe med 530 innbyggere og ei ferge som går 8 ganger daglig.

Det går godt i Norge for tiden, og det går godt for mange i vår bransje også. I løpet av de siste to årene har jeg sett mange bedrifter som har investert i større produksjonslinjer for å øke kapasiteten, levere bedre produkter og skape flere arbeidsplasser. Men tallene til Norsk Trevare viser også at gjennom de siste 10 årene har flere av medlemsbedriftene flagget ut til andre land, fordi de ikke har klart å drive lønnsomt i Norge. Dette er ikke unikt for vår bransje.Det er ikke bare innen trevareindustrien at norske produsenter flagger ut. Det skjer over alt. Hva vil skje med norsk industri til slutt? Hva skjer med den kompetansen som vi har opparbeidet oss gjennom generasjoner?

I trevareindustrien ser vi en økning på 50 % i importen av ferdigprodukter bare i løpet av det siste året. I tillegg blir det importert råvarer, vi importerer flere og flere delkomponenter og vi importerer arbeidskraft. Men hva skal vi produsere og leve av i Norge i fremtiden? Og hva skal vi kunne i Norge til slutt? Dersom vi skal norsk industri om 20 år utover oljen, så må det være lønnsomt å drive industri. Hvis vi skal ha snekkere og andre håndverkere i fremtiden, må vi vise dagens ungdom at det går an å leve av å produsere annet enn olje.

For å drive effektiv og lønnsom produksjon i dag, er det nødvendig med avanserte og kostbare maskiner og utstyr. Det føles feil at norske bedriftseiere må betale skatt for sine investeringer, mens utenlandske eiere slipper. Dette er konkurransevridning.

På en av mine reiser var jeg innom en mellomstor norsk vindusfabrikk med 150 ansatte og skattbar formuesverdi på ca. 110 mill. kroner. For å betale formueskatt, må eierne årlig ta ut utbytte fra bedriften, og i tillegg betale skatt av utbytte for totalt 2.3 millioner kroner. Utenlandske eiere slipper dette. For disse pengene kunne bedriften ha markedsført produktene sine for 600.000, ansatt 1 person i utviklingsavdelingen, sendt ansatte på kurs og brukt 400.000 på kompetansehevende tiltak. De kunne testet nye produkter for 300.000 og de kunne deltatt i lokale gründerforum for 300.000. Dette var det de ønsket å bruke penger på for å styrke seg mot den økende konkurransen fra utlandet og sikre arbeidsplassene i bygda.

Dersom vi skal ha en utvikling innen norsk industri, må det legges til rette for at norske bedrifter kan investere i egen bedrift og videreutvikle både kompetanse og produkter. Hvis vi skal ha egen industri i fremtiden, og ikke bare import, så bør norske bedrifter behandles på likt grunnlag for å skape lik konkurransekraft. For å ta vare på den kompetansen vi har i landet, må vi legge til rette for at norske bedriftseiere skal investere og bygge ut. Formuesskatten bidrar i dag til å bremse denne utviklingen.

Jeg vil på det sterkeste anbefale våre politikere å ta seg en tur rundt i landet og besøke norske industribedrifter. Jeg er overbevist om at hvis man fjerner den særnorske formuesskatten, så vil det styrke norsk økonomi og sikre arbeidsplasser og gi landet mer skatteinntekter. Som alle skjønner, får man hverken skatt eller arbeidsplasser av en bedrift som flytter utenlands eller legger ned. Jeg mener formuesskatten gir Norge en mer usikker fremtid og en dårligere økonomi.