Linie Granitt

Granitt som byggemateriale er i ferd med å bli en globetrotter, ved at kantstein og andre produkter hentes i Kina og ender opp langs fortau på Grorud og i Sogndal. Båtlast på båtlast med granitt passerer ekvator både en og to ganger- derav parallellen med livets vann fra poteter eller korn.

Det er flere betenkeligheter med denne granitthandelen. Det mest åpenbare er nok at vi her på berget mener at vi har nok stein til å dekke behovet for naturstein til norske veger, plasser og hager. Er det slik at norsk steinindustri er lite så lite konkurransedyktig at offentlige innkjøpere er tvunget til å kjøpe stein fra Kina på grunn av de mottatte anbudsprisene? Eller er det slik at de grunnleggende prinsippene for valg av leverandør er mangelfulle?

Det mest betenkelige med slik internasjonal handel er imidlertid at det ikke gjøres miljømessige vurderinger som står i stil med hverken nasjonale eller internasjonale målsetninger. Denne type produkter er et godt eksempel på at man ikke tar hensyn til den aller viktigste miljøbelastningen: Store utslipp av klimagasser knyttet til langtransport blir ikke vurdert ved innkjøp.

Bjørn Berge fra Gaia Lista la allerede i 2005 fram dokumentasjon som viser at klimagassutslippene for granitt fra Kina er nærmere 1000 kg CO2 per m3, mens tilsvarende for lokal granitt fra Norge ligger på i underkant av 100 kg CO2 per m3, hvorav ca halvparten kommer fra produksjonsprosessen. Dette eksemplet viser klart hvordan mange i dag «fusker» med miljødata ved ikke å ta med utslipp knyttet til transport.

Dette er et alvorlig varsko til alle miljørådgivere som samler inn miljødata for de produktene som beskrives brukt i byggeprosessen. Miljødata for leveranser til fabrikkport må adderes med miljødata for transport fram til byggeplass- noen ganger blir dette fra andre siden av kloden! Det er kun på denne måten vi vi kunne ta beslutninger basert på fakta. Det er i første rekke et spørsmål om vilje til å ta riktige beslutninger. Verktøy for å beregne miljødata for ulike transport løsninger fins tilgjengelig, det er bare å fylle inn med avstand i km.

Problemstillingen er den samme for alle produkter, og slike vurderinger må gjøres for både stål, aluminium, glass, tre og betongkonstruksjoner. Storforbrukere av livets vann bør vel også gjøre en vurdering av både langreiste og kortreistevarer, og velge den mest miljøskapende?