Milliardene ruller ut over landet

Og i motsetning til tidligere år, har den rød/grønne regjeringen for første gang oppfylt transportplanen. Dermed har planen blitt det styringsdokument den var ment å skulle være. Den som nå reiser sørover fra Oslo gjennom Vestfold og nordover langs Mjøsa, kan ved selvsyn konstatere at veg- og jernbanemilliardene ruller ut over landet.

Dette er bakteppet for Nasjonal transportplan for perioden 2014 til 2023 som skal legges fram for Stortinget og behandles til våren. Jeg skal ikke foregripe planbehandlingen, men er ganske sikker på at anleggsbransjen går gylne år i møte. Allerede kan vi konstatere at det ikke er nasjonaløkonomisk mulig å oppfylle fylkeskommunenes mange krav og ønsker om ny veg og jernbane. Fortsatt vil det være nødvendig å prioritere mellom vel begrunnete prosjekter. Men det kommer altså mye mer…

Jeg er ganske stolt over å representere et fylke som nå legger beslag på 70 prosent av jernbaneinvesteringene for å skape et transportsystem som i mangt og meget vil endre bo- og næringsutviklingen på vestsiden av Oslofjorden. Vekstkommuner som Sande og Holmestrand merker allerede virkningen av dette. Strekningen fra Holm til Nykirke, som nå er under utbygging, representerer alene en investering på 5,6 milliarder kr. Og nylig ble første spadestikk tatt på strekningen fra Farriseidet ved Larvik til Porsgrunn, - også det en investering på 6 milliarder. Men det stopper ikke der, når resten av intercitytriangelet Lillehammer-Skien og Oslo-Halden skal fullføres med en prislapp på over 130 milliarder kr.

Vestfoldbanen alene beløper seg til 40 milliarder kr.

Alle partier er nå enige om at intercitytriangelet skal prioriteres. Likevel er det i det minste to forutsetninger for at vi skal klare denne formidable oppgaven i løpet av en 10-15-årsperiode, nemlig plankapasitet og penger nok. Det første er faktisk viktigere enn det neste. I en situasjon der oljeindustrien støvsuger ingeniørmarkedet og en generasjon veg- og jernbaneingeniører går av med pensjon, vil vi ikke ha plankapasitet nok til å løse oppgavene. Vi kan selvfølgelig kjøpe oss plankapasitet utenlands, forutsatt at det der finnes ingeniører nok der. Men statsetater som har forsøkt å rekruttere ingeniører utenlands, har erfart at det ikke er noen enkel oppgave.

Så er det finansieringen: Det beste og billigste er naturligvis å finansiere all infrastruktur direkte over statsbudsjettet. Men i konkurranse med andre gode formål, som helse, skole og omsorg, er jeg redd veg og bane får annenprioritet. Derfor er jeg en av dem som i flere år har arbeidet for prosjektfinansiering av veg og jernbane. Spesielt viktig er lånefinansiering av jernbaneprosjekter. Det har ikke lykkes ennå, men det kommer en vår ….. og en ny transportplan.