Store muligheter for norsk forskning

Regjeringens stortingsmelding om forskning: «Vilje til forskning» er et meget ambisiøst dokument som både Forsknings-Norge og Stortinget bør ta godt i mot. Men for å kunne realisere visjonen om Norge som et kunnskapssamfunn, må opptrappingsplanen være forpliktende. Dette er Regjeringens og Stortingets hovedutfordring i årene som kommer. Forskningsrådet er meget positiv til meldingen fordi den mer enn noen gang før setter virkelig høye mål for norsk forsknings- og utviklingsaktivitet. Regjeringen går inn for en betydelig økning i forskningsinnsatsen. I tråd med EUs mål skal tre prosent av BNP gå til FoU i 2010, en prosent fra offentlige midler og to prosent fra andre kilder, vesentlig næringslivet. En realisering av målet vil gjøre Norge til et kunnskapssamfunn på høyde med våre nordiske naboland, og vil gi betydelig avkastning i form av et mer nyskapende næringsliv. Ett av de første spørsmål vi må stille er: Hva er de mest kritiske faktorene for at vi skal kunne innfri de store ambisjonene i meldingen? Vi mener de aller viktigste er Bred oppslutning om å gjøre Norge til en ledende forskningsnasjon Sterke grunnforskningsmiljøer i hele fagbredden og god rekruttering Høy forskningsinnsats i næringslivet med mange kunnskapsintensive bedrifter Forskningsinstitusjoner som er gode på strategisk og faglig ledelse og som evner å etablere sterke landslag på tvers av institusjonsgrenser En konkret og forpliktende økonomisk opptrappingsplan Norge har verdens best utdannede befolkning. Det gir oss gode forutsetninger for å lykkes med en offensiv kunnskapspolitikk. Men skal vi lykkes, må vi ha bred oppslutning om forskning i folket. Heldigvis viser undersøkelser at befolkningen i løpet av de siste årene er blitt mer positive til forskning, også de mulighetene som ligger i nye teknologier. Det må vi bygge videre på. Meldingen understreker behovet for en styrket forskningsformidling. Her kan både forskerne, institusjonene og Forskningsrådet gjøre mer. Vi må også invitere til brede og åpne debatter om hva vi ønsker å få ut av forskningen og hvilke etiske rammer vi vil sette for den. En annen forutsetning for å lykkes er at vi fortsatt satser sterkt på grunnleggende langsiktig forskning av høy kvalitet. En bred nysgjerrighetsdrevet grunnforskning er det beste utgangspunktet for at forskningen skal få komme til nytte på lengre sikt. Det gjelder både omstilling og fornyelse i næringslivet og utvikling av kultur og samfunn. Her gir alle fagområder vesentlige bidrag. Det har vært en positiv tone i norsk forskning de siste årene. Forskningsrådet har gitt betydelige midler til noen av landets beste forskere, og det har vært lagt til rette for faglig ledelse. Resultatene er i ferd med å komme. Men mange forskere har opplevd at selv svært sterke søknader har fått avslag fordi det ikke har vært nok penger. Derfor har meldingen rett i at vi må øke støtten til disiplinbaserte, frie prosjekter i alle fag. Samtidig må opptrappingen gi rom for å styrke grunnforskningen i realfag og teknologi, hvor det er særlig viktig å sikre økt rekruttering og bedre utstyr. Generelt er evnen til å rekruttere nye forskere uhyre viktig, og det må derfor legges stor vekt på å skape gode, spennende og internasjonalt orienterte miljøer hvor unge forskere kan inspireres og motiveres. En fjerde hovedforutsetning for å lykkes, er at vi klarer å utløse mer forsking i næringslivet. Dette er en viktig og riktig målsetting, men det er også meldingens aller største utfordring. Her kreves det en betydelig offentlig satsing med målrettede virkemidler for å kunne utløse FoU-investeringer i næringslivet. Vi i Forskningsrådet har gått gjennom våre virkemidler og er godt forberedt på å understøtte dette. En av årsakene til at næringslivets FoU-innsats er lav i Norge, er at vi har en næringsstruktur som er lite FoU-krevende. Dermed kan det også bli vanskelig å nå målsettingen om å øke næringslivets FoU innsats betydelig uten omfattende endringer i næringslivet. Men vi mener at det er mulig å øke FoU-innsatsen også innenfor vår nåværende struktur. Mange gode prosjekter er ikke blitt realisert fordi det ikke har vært nok midler. I tillegg har Norge unike muligheter til å videreutvikle verdensledende miljøer innenfor petroleum, havbruk og maritime næringer. Om Norge kan tiltrekke seg bare en liten del av internasjonale FoU-investeringer innenfor petroleumssektoren, vil dette utgjøre betydelige ressurser og få store ringvirkninger. Et annet eksempel er vår posisjon i tjenestesektoren. Norge har også lykkes bedre enn sine naboland i å utvikle konkurransedyktige tjenestenæringer hvor avansert teknologi går sammen med høy markedskompetanse og avansert IKT. En femte forutsetning for å lykkes er at forskningsinstitusjonene - UoH-sektoren og instituttene - utvikler evne til strategisk og faglig ledelse. Evalueringer av norske fagmiljøer har vist at dette er et svakt punkt. Dette har derfor stått på dagsorden i flere år allerede, ikke minst i institusjonene selv, men her er det fortsatt stort utviklingspotensial. Det er også viktig å styrke samarbeidet mellom instituttsektoren og UoH-sektoren, slik vi unngår fragmentering og uhensiktsmessig konkurranse. Vi må gi institusjonene incentiver som understøtter dette. Forskningsrådet får gjennom meldingen betydelig tillit, både ved at Forskningsrådets innspill er brukt i meldingsarbeidet og ved at Forskningsrådet er tildelt en viktig rolle i realiseringen av målene. Dette er utfordrende, og vi går løs på arbeidet med stor kraft og entusiasme. Vi vil særlig legge vekt på å sikre en enklere, mer oversiktlig og forutsigbar virkemiddelstruktur som gir nok ressurser til å innvilge de beste prosjektene. Internasjonaliseirng må være et kriterium ved all prosjektvurdering.. Den aller viktigste forutsetningen for at vi nå skal lykkes, er imidlertid at politikerne makter å innfri målsettingen om opptrapping av offentlige midler. Det er nok mulig å heve kvaliteten på forskningen også uten mer ressurser, men det er bare gjennom den varslede opptrappingen vi kan få den brede mobilisering som virkelig kan realisere det potensialet som ligger i norske fagmiljøer og bedrifter. Vi må derfor så snart som mulig få en konkret og forpliktende økonomisk opptrappingsplan som bevilgningsinstanser, fagmiljøer og bedrifter kan innrette sitt arbeid etter. Svikter denne basisforutsetningen nå, vil de gode og riktige ambisjonene gjøre mer skade enn gavn. La ikke dette skje, for nå har vi alle forutsetninger for å kunne lykkes.