Folk holdes for narr

Nærmest hver eneste dag leser vi i avisene om vei- og jernbaneplaner som stopper opp på grunn av at det er noen som kommer med innsigelser. Dette kan få mange utslag. I mange kommuner blir store områder båndlagt i årevis uten at noe skjer. I mange tilfeller blir hus innløst og folk må flytte. Vi ser også at hus blir revet eller blir stående til forfall i år etter år.

Moss skulle få ny jernbane gjennom byen. Derfor måtte flere titalls huseiere for 11 år siden gi slipp på hjemmene sine. Men jernbanen har fortsatt ikke fått noe nytt dobbeltspor gjennom byen, skriver Aftenposten.

I søndagsavisen av Aftenposten presenterer man nok en gang den håpløse saken vedr. ny E18 gjennom Akershus. Et flertall i Ås kommune har gjort sitt til at man fortsatt ikke har kunne velge endelig trase. Så langt er det brukt 30 millioner kroner i planlegging.

Hadde man brukt statlig reguleringsplan ville man selvsagt kunne ha skjært gjennom lokal krangel. Noen kaller dagens system demokrati. At et lite mindretall kan stanse livsviktige nasjonale samfunnsprosjekter, kan ikke vi skjønne har noe med demokrati å gjøre. I dette tilfeller er det snakk om en vei mellom Oslo og Stockholm.

Når det gjelder saken fra Moss, har kommunen betalt over 40 millioner kroner for eiendommene og kommunen har forskuttert 25 millioner til planleggingen av ny trasé, penger som stadig står ubenyttet.

- Dette nærmer seg en skandale. Selv vi som tilhører Arbeiderpartiet må vi tillate oss å være skarpe mot Regjeringen, sier Tomas Colin Archer, gruppeleder for partiet i bystyret, til avisen.

I mitt naboskap i min hjemby Kristiansund måtte et eldre ektepar flytte ut fra sitt vakre hus og vekk fra sin vakre hage. Hele livsverket deres ble revet. Fortsatt er det ikke kommet noen vei over eiendommen.

Noen kan kanskje mene at vi er inkonsekvent ved at vi i det ene øyeblikket snakker for bruk av statlig reguleringsplan samtidig som vi forstår fortvilelsen til dem som må fortale hus og hjem. De som blir tvunget til å flytte har kanskje akseptert avgjørelsen dersom de hadde sett at det kom en vei eller en jernbane over hjemmene deres, men de aksepterer ikke at alt blir liggende som en ruinhaug.

Skal vi få livsviktige og sikre samferdselsårer vil det alltid gå ut over noen. Men nå må det skjæres gjennom – og vi må slutte med seigpining av folk og distrikter.