Mange liv kan reddes

Det gikk et jordskjelv gjennom det politiske Norge mandag 13. august da 22.juli-kommisjonen leder Alexandra Bech Gjørv la frem sin rapport som peker på store svakheter hos viktige samfunnsinstitusjoner. På mange måter gir denne rapporten strykkarakter til dagens politikere og byråkrater. Sjelden har vi sett en statsminister som har stått så skolerett overfor det norske folk som Stoltenberg gjorde mandag.

 

Hadde statsministeren, regjeringen og resten av det politiske Norge og det offentlige byråkrati gjort jobben sin, hadde aldri denne tragedien funnet sted. Kommisjonen har samlet seg om seks hovedfunn og 31 enstemmige anbefalinger for å styrke beredskapen og bedre samfunnets evne til å avverge, bekjempe og håndtere angrep. Det er nå helt avgjørende at de ansvarlige tar tak – og at det omgående settes i gang tiltak som kan løse de enorme utfordringene som ligger der.

Her snakker vi ikke om primært om bruk av mer penger, men om holdninger og evnen til å ta beslutninger. Kommisjonen har tatt for seg 22.juli-terroren, men svarene kommisjonen kommer med kan brukes i mange sammenhenger i forhold til offentlig styre og stell.

Vi har i årevis gått i rette med utsettelser, byråkrati og manglende evnen til å skjære gjennom i vanskelige saker. Hele den tragiske historien om stengning av Grubbegata i Oslo viser hvor håpløst det hele har blitt.

Vi har ment at vi i langt sterkere grad må bruke statlig regulering for å få gjennom oppgaver som tjener hele samfunnet. Vi gjorde det når Gardermobanen og hovedflyplassen ble bygget. Selvsagt burde man også brukt statlig regulering for å få stengt Grubbegata. Pratet om lokaldemokrati er i denne sammenheng nonsens.

Når vi skal bygge en sammenhengende vei eller jernbane fra Oslo til Trondheim for å bruke det som et eksempel, skal man selvsagt ta hensyn til lokale ønsker og krav, men det kan ikke være opp til lokalpolitikere å bestemme i detalj hvor veien skal gå.

Vi har fått et system som gjør at plansaker kan vare i årevis på grunn av at alle skal få være med å bestemme. Problemet er at dette systemet har åpnet for at særgrupper kan bidra til at en utbygging forsinkes i årevis. Og i mens dør folk på veiene. Det håpløse at er det er ulike offentlige instanser som oftest legger de fleste kjeppene i hjulene.

Dersom Jens Stoltenberg og andre sentrale politikere endelig nå har forstått dette – da har 22.juli-kommisjonen skrevet seg inn i historien. Og dersom dette også er en vekker for byråkratene – ja, da er det håp om store forandringer i Norge.

Nå er det viktig at pressen og opinionen er våken og at man følger nøye med slik at man kan få de for bedringene som trengs. Mange av dagens offentlige ledere har ikke gjort jobben sin –og det må selvsagt få konsekvenser. Det må det også få for unnvikende politikere som har sviktet på sine poster.