Les Byggeindustrien digitalt
Fakta om filetindustrien
* Aker Seafoods høster politisk storm når de vil legge ned sine industrianlegg i Hammerfest i Finnmark og på Melbu i Nordland.
* Reaksjonene var også svært sterke da selskapet i fjor høst varslet at de ville skille rederidrift og landindustri fra hverandre i to selskaper.
* Forskere i Tromsø har sett på hvorfor fiskeindustrien ser ut til å befinne seg i evig krise, og hvorfor reaksjonene blir så sterke når anlegg skal legges ned.
* De peker på at fiskeindustrien har en «samfunnskontrakt» med lokalsamfunnene. Bedriftene ble bygget opp for å modernisere Nord-Norge.
* I storhetstiden på 1970-tallet var det mer enn 100 fabrikker i Nord-Norge som produserte fiskefilet.
* I Finnmark har filetproduksjonen vært tyngre og større enn i Nordland og Troms. Ved inngangen til 80-tallet var det 44 anlegg i Finnmark. I dag er det sju
Det hevder forskere ved Norges fiskerihøgskole og Nofima i en vitenskapelig artikkel som ser på hvorfor utviklingen i filetindustrien framstår som en sammenhengende krise. Dette gjelder spesielt i Finnmark som for 30 år siden hadde 44 anlegg, mot sju i dag.
Nøkkel til velstand
Paradokset forskerne Bjørn-Petter Finstad, Edgar Henriksen og Petter Holm griper fatt i er at fiskeindustrien sliter mer enn noensinne, mens fiskere tar rekordfangster i havet utenfor.
De ser på den historiske begrunnelsen for å bygge opp en fiskeindustri etter krigen, med modernisering av Finnmark og posisjonering i et uregulert fiske som mål. En storstilt utbygging av filetindustri ble sett som nøkkelen for å løfte Nord-Norge ut av fattigdom etter andre verdenskrig.
Sjenerøse støtteordninger ble etablert for en industri som var beskyttet av et eksportmonopol, og som til enhver tid hadde overkapasitet. Anleggene fikk lov til å kjøpe trålere for å sikre en jevn råstofftilgang. Trålerne ble underlagt en leveringsplikt til anleggene.
Samfunnskontrakt
I storhetstiden på 70-tallet var det mer enn 100 filetanlegg i Nord-Norge. Nesten halvparten av dem i Finnmark. Med oppbyggingen ble det også ifølge forskerne etablert en samfunnskontrakt der bedriftene og trålerne de eide ble stående som en garantist for sysselsetting og bosetting i distriktene.
Finnmarks ensidige avhengighet av denne sektoren har gitt grunnlag for en systematisk samfunnsmessig og politisk mobilisering for å beskytte denne sektoren når den har vært under press, skriver forfatterne i rapporten, som er offentliggjort i tidsskriftet Økonomisk fiskeriforskning.
Står sterkt
Selv i dag representerer fiskeindustrien mer enn halvparten av industrisysselsettingen i Finnmark. Når Kjell Inge Røkkes fiskeriselskap Aker Seafoods møter storm når det utfordrer en leveringsplikt for sine trålere, er det ifølge artikkelforfatterne et uttrykk for hvor sterkt samfunnskontrakten fortsatt står.
– Brudd på leveringsplikten forstås ikke bare som et svik mot bedriften, men også som et svik mot kystsamfunnet der bedriften befinner seg, slår forskerne fast.
Mistet fortrinn
Men i takt med at subsidieordningene er bygget ned og fjernet har også fiskerinæringa blitt mer globalisert. Lave fraktkostnader gjør det mer lønnsomt å frakte fisk til Kina for foredling enn å foredle den på land i Nord-Norge.
– Nærheten til fiskerifeltene, selve grunnlaget for bosetting og samfunnsutvikling på norskekysten er ikke lenger et komparativt fortrinn, heter det i artikkelen.
For enkelt
Det blir likevel for enkelt å skylde på dårlig lønnsomhet. Forskerne identifiserer flere nøkkelfaktorer som er avgjørende for at utviklingen i fiskeindustrien framstår som en sammenhengende krise.
* Sterk konkurranse i markedene.
* Bortfall av subsidier.
* Uthuling av trålernes leveringsplikt.
* Globalisering av handel og produksjon med fiskevarer.
* Et høyt norsk kostnadsnivå.
Når krisen blir permanent, skyldes det ikke lønnsomhetsproblemet i dag, men misforholdet mellom de økonomiske rammebetingelsene filetbedriftene arbeider under, og de forventninger som stilles til dem, heter det i artikkelen.