Optimistisk miljøbok lanseres på konferanse i Glasgow

På en internasjonal kongress i Glasgow i neste uke ZEMCH 2012 (20.-22. august) i regi av Mackintosh School of Architecture/The Glasgow School of Art vil rimelige masseproduserte boliger være tema.

Men som tittelen ZEMCH - Zero Emission Mass Customized Housing -indikerer, er det nullenergi og nullutslipps ambisjonen som står i sentrum.

Debatten om boligbygging, om å bygge rimelig for de mange og om å produsere boliger som folk flest, inklusiv studenter har råd til, raser i Norge for tiden. Stikkordene er de mange kravene og forskriftene som driver prisene i været, mangelen på rimelige tomter i byene og mangelen på minileiligheter.

Sivilarkitekt MNAL Harald N. Røstvik sin siste bok " A Source of Energy" lanseres på konferansen i Glasgow og han skal lede en session samt holde et foredrag hvor han vil argumentere for at vi må se etter utradisjonelle måter å løse boligutfordringen på før vi får for mange "hjemløse".

- FN utpekte 1987 til året for hjemløse og mange gode løsninger ble presentert. Problemet er at de ikke blir realisert. Vi bygger like stort og dyrt som noen gang. Arkitektene gjentar seg selv i stedet for å innovere, ofte fordi eiendomsutviklerne vet hva de kan tjene penger på. Arkitektene gjør som de blir bedt om. Resultatet er at areal per person bare øker og øker. I 1967 var boarealet per person i Norge cirka 29 m2. I 2000 var det økt til 51m2. Nå er det over 60m2. Jeg vil vise i mitt innlegg hvordan vi sløser med areal og reflektere over at Le Corbusier viste for over femti år siden at et par fint kunne greie seg på 16 m2, altså 8 m2 per person. Altså, vi bygget stort og dyrt. Altfor dyrt for mange. Mens finanskrisen sprer seg i Europa skaper hjemløse i storbyene. Dette er farlig da det skaper en "no hope future" blant de unge, sier Røstvik.

- Olav Selvaag forsøkte å bygge rimelig allerede i 1948 (Ekeberghuset), hvor han mente at det var mulig å bygge for under halv pris bare ved å bruke hodet. Han fikk refs fra det etablerte arkitekt- og ingeniørmiljøet. Det kom krav om at han skulle ekskluderes frangeniørforeningen. Avisen Morgenposten utfordret ham til å vise i praksis hva han mente. Han bygget og det meldte seg da 8.221 interessertte Morgenpostleser som kjøpere til huset. En av hans hardeste kritikere var fra det etablerte NTH (nå NTNU) i Trondheim, hvor professor Holmgren satte seg i mot nytenkningen Selvaag bedrev. I dag vet vi at det ikke gikk mange årene før det ble klart at Selvaag hadde rett og de etablerte og konservative ingeniør- og arkitektmiljøene var støttespillere for datidens monopoler og pengemaskiner. Det er ikke stort annerledes i dag. Mange klamrer seg til sine privilegier og nekter å tenke alternativt og innovativt, utdyper Røstvik.

Kongressen i Glasgow vil belyse nye innovative løsninger. Dette passer godt sammen med lanseringen av Røstviks syvende bok " A Source of Energy. Sustainable Architecture and Urbanism". Den viser at det tenkes mange innovatiove tanker i verden, noen lanseres sågar.

Mye går i riktig retning - også på miljøfronten.

Røstviks første bok i 1992 "The Sunshine Revolution", spådde nettopp det, en solskinnsrevolusjon.

Den ser vi nå konturene av også i Europa: Fredag 25. mai og lørdag 26. mai produserte solkraftverkene i Tyskland kontinuerlig og i løpet av noen timer 22 gigawatt - eller halvparten av Tysklands energibehov, de timene.

- Det er ikke riktig at miljøsituasjonen er håpløs. Tvert imot. Som jeg skrev i 1992; det må bli ille nok før endringer kommer. Det er blitt ille nok nå til at endringer kan skje, men det skjer ikke gjennom håpløse konsensuskrevene klimaforhandlinger hvor målet aldri kan bli mer ambisiøst enn et puslete minste felles multiplum. Man kan ikke skape ambisiøs enighet med 200 motstridende land i forhandlingen. Derfor måtte Kyoto mislykkes. Det er pussig at noen ennå tror på Kyoto-linjen. Den har jo begått kollektivt selvmord. I stedet skjer endringer ved at noen går foran og viser veien. Det er det Tyskland gjør nå, påpeker han.