Etter 1. mai i fjor ble mulighetene for norske selskaper til å benytte seg av arbeidskraft fra de nye medlemslandene i EU noe utvidet sammenlignet med tidligere.
Av advokat Gro Forsdal Helvik og advokatfullmektig Synne Ovesen, Deloitte I året som gikk har det vært mye fokus på muligheten til å få arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge uten å bli hindret av norske krav til minstelønn eller normallønn. I denne sammenheng har grensen mellom arbeidstakere og tjenesteytere vært vesentlig å trekke, idet det ikke stilles krav til lønnsnivået for tjenesteytere i motsetning til for arbeidstakere. I praksis har norske myndigheter i all hovedsak akseptert personer med ansettelsesforhold i hjemlandet som tjenesteytere, mens personer uten slikt ansettelsesforhold er blitt vurdert som arbeidstakere. I skatte- og trygdesammenheng er imidlertid denne grensedragningen noe annerledes. Formålet med denne artikkelen er å kort belyse regelverket knyttet til nettopp trygd og skatt, fordi dette også er av stor økonomisk og praktisk betydning for norske bedrifter som ønsker å benytte seg av arbeidskraft fra de aktuelle landene. Det er særlig viktig å være klar over at dersom en utenlandsk kontraktspart ikke oppfyller norske regler knyttet til betaling av arbeidsgiveravgift, samt trekk- og innberetningsplikt, kan den norske oppdragsgiveren bli holdt solidarisk ansvarlig for rapportering og innbetaling av skatter og avgifter i Norge. Arbeidsgiveravgift til Norge eller annet EU/EØS-land? Som en del av EØS- avtalen, er Norge forpliktet til å følge EUs regelverk om trygdemedlemskap, og tilhørende avgiftsplikt, for yrkesaktive som flytter innenfor EU/EØS- området. Etter 1. mai 2004 gjelder disse reglene også for statsborgere av de nye medlemslandene. Den klare hovedregelen er at en yrkesaktiv skal være omfattet av trygdelovgivning i kun èn medlemsstat, og at både trygdeavgift og arbeidsgiveravgift skal svares til nettopp dette ene landet. Videre er hovedregelen at vedkommende skal være omfattet av trygdelovgivningen i det EU/EØS-landet vedkommende er i arbeid, selv om vedkommende ikke er bosatt der. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende blir karakterisert som tjenesteyter eller arbeidstaker i henhold til reglene om arbeids- eller oppholdstillatelser. Dette gjelder også uavhengig av hvorvidt vedkommende er skattepliktig til Norge eller arbeidsgivers nasjonalitet. Dette innebærer at en norsk oppdrags- eller arbeidsgiver i utgangspunktet er ansvarlig for at norsk arbeidsgiveravgift betales for en person som utfører yrkesaktivitet i Norge. Det er likevel viktige unntak fra hovedregelen om trygdemedlemskap i arbeidslandet. Dersom en person er utsendt fra sin arbeidsgiver i hjemlandet, og skal utføre yrkesaktivitet i Norge for en kortere periode enn 12 måneder (utsendt arbeidstaker), skal vedkommende fortsette å være omfattet av hjemlandets trygdeordning i utsendelsesperioden. Det samme kan gjelde for arbeidsopphold opp til 5 år, og for personer som arbeider vekselvis i Norge og hjemlandet. I slike tilfeller skal det betales arbeidsgiveravgift til det landet vedkommende er medlem i trygden, og man skal samtidig være unntatt fra å svare norske avgifter for samme arbeidsforhold. Dette innebærer eksempelvis at en arbeidstaker som er sendt til Norge for å utføre arbeid her for sin polske arbeidsgiver i en periode på 9 måneder (f.eks. i forbindelse med et entrepriseoppdrag for et norsk selskap), skal opprettholde sitt trygdemedlemskap i Polen i hele perioden. Den polske arbeidsgiveren skal fortsette å betale avgifter til Polen for lønnsinntekter opptjent i Norge, mens den norske bedriften skal være unntatt fra norske avgifter derom alle formaliteter er ivaretatt. Arbeidsgiver blir imidlertid ikke unntatt fra plikten til å svare norsk arbeidsgiveravgift uten å kunne fremvise blankett E101, utstedt av polske myndigheter for hver arbeidstaker. Uten slik blankett skal det svares norske avgifter, selv om det eventuelt også blir innbetalt tilsvarende avgifter i Polen. Dersom den utenlandske arbeidsgiver ikke betaler norsk arbeidsgiveravgift, vil den norske oppdragsgiver bli holdt solidarisk ansvarlig for innbetaling av den norske arbeidsgiveravgiften. Tilsvarende vil en midlertidig lokal ansettelse av en arbeidstaker fra et av de nye medlemslandene kunne medføre at norsk arbeidsgiver blir forpliktet til å svare arbeidsgiveravgift til arbeidstakers hjemland, dersom vedkommende har søkt om fortsatt trygdemedlemskap der. Nærmere om avgiftsnivået Det er viktig å merke seg at når man har fastslått hvilket lands trygdeordning arbeidstaker er omfattet av, vil det være dette landets interne trygdelovgivning som regulerer avgiftsnivået. Avgiftsnivået er varierende i de ulike medlemsstatene. Alminnelig norsk arbeidsgiveravgift beregnes etter en sats på 14,1 % (samt 12,5 % i tillegg for inntekt over 16 G). Til sammenlikning vil den tsjekkiske arbeidsgiveravgiften kunne beregnes etter en avgiftssats på opptil 35 %. Skatteplikt, trekkplikt, rapporteringsplikt og solidaransvar På samme måte som før EU-utvidelsen, vil en arbeidstaker bosatt i utlandet som hovedregel bli vurdert som skattepliktig til Norge i henhold til norsk intern skatterett. Skatteplikten kan imidlertid bli begrenset som følge av bestemmelser i skatteavtaler Norge har inngått med annen stat. Normalt innebærer skatteavtalene at Norge ikke kan beskatte lønnsinntekt opptjent i Norge dersom arbeidsoppholdet i Norge ikke overstiger 183 dager i en angitt periode, og dersom arbeidstaker har en utenlandsk arbeidsgiver som ikke har etablert skattemessig fast driftssted i Norge. Dersom arbeidstaker derimot er å anse som utleid arbeidstaker til det norske selskapet, vil vedkommende ikke bli unntatt fra norsk skatteplikt i henhold til 183-dagers regelen som nevnt over. Arbeidstaker vil i slike tilfeller være skattepliktig til Norge fra første arbeidsdag for inntekt som refererer seg til arbeid utført her. Dette vil gjelde selv om vedkommende ikke er å anse som skattemessig bosatt i Norge, og uavhengig av arbeidsoppholdets varighet. Typisk vil dette gjelde for utenlandske arbeidstakere som stilles til rådighet for norske oppdragsgivere for å utføre oppdrag i Norge, dersom det norske selskapet har sentrale arbeidsgiverbeføyelser (som instruksjonsmyndigheten) over arbeidstakerne. I slike tilfeller har den utenlandske arbeidsgiveren en innberetnings- og trekkplikt til Norge, men likevel slik at den norske oppdragsgiver vil være solidarisk ansvarlig for manglende innberetning og innbetaling av forfalt og utbetalt skatt. Å klassifisere kontraktsforholdet mellom partene blir derfor viktig for å kunne vurdere om de ansatte og det utenlandske selskapet er skattepliktige til Norge, og om den norske oppdragsgiver eventuelt kan bli holdt solidarisk ansvarlig for forskuddstrekk for de utenlandske arbeidstakerne. Inntil nå har norske bedrifter opplevd betydelige besparelser knyttet til lønnskostnader ved å benytte seg av tjenesteytere fra de nye EU-landene. Norske selskaper bør likevel være oppmerksom på at de er solidarisk ansvarlig for forpliktelser i Norge knyttet til rapportering og innbetaling av arbeidsgiveravgift og skatt til Norge noe som kan fordyre prosjektet betraktelig både økonomisk og administrativt. Innholdet i, og vilkårene knyttet til, kontrakten mellom norsk og utenlandsk selskap, vil i slike tilfeller være av avgjørende betydning. Bommer man her, vil et bokettersyn fra kemner kunne bli en lite hyggelig opplevelse.
