Ståle Rød
Konserndirektør Skanska Norge
Andre gjestekommentatorer
Baard Schumann, Selvaag Bolig
Egil Skavang, Arkitektbedriftene
Knut Jonny Johansen, Faveo prosjektledelse
Frode Nilsen, LNS
Johan Arnt Vatnan
Terje R. Venold, Veidekke
Terje Moe, Gustavsen, Statens vegvesen
Petter Eiken
Peter Gjørup, NCC
Anne Marit Bjørnflaten, Ap
Jon-Erik Lunøe, OBOS Prosjekt
Ole Wiig, NSW
Steinar Gullvåg, AP
Bjørn-Erik Øye, Prognosesenteret
Morten Christensen, MajaTeknobygg
Hanne Rønneberg, SINTEF Byggforsk
Stein Tosterud, Unicon
Sven Chr. Ulvatne, Backe Bygg
Trygve Slagsvold Vedum, Sp
Elisabeth Enger, Jernbaneverket
Jan Eldegard, byggutengrenser.no
Jon Sandnes, EBA
Kyrre Olaf Johansen, Entra
Øyvind Halleraker, Høyre
Trond Johannesen, MEF
Martin Mæland, OBOS
Liv Kari Skudal Hansteen, RIF
Frank Ivar Andersen, Byggmesterforbundet
Kim Robert Lisø, Skanska Teknikk
Tale Halsør, ZERO
Thor Eek, NBBL
Morten Lie, Direktoratet for byggkvalitet
Per Arne Bakken, Nordbohus
Jeg tror vi trygt kan si at det er strekk i laget når det kommer til sikkerhetskultur i norsk bygg og anleggsbransje. Avstanden mellom de beste og de verste er enorm, og den blir stadig større. Selv de beste er langt unna 0-visjonen.
Bransjen vår er svært konkurranseutsatt og den preges av et sterkt jag etter profitt. Det er også enorme kulturforskjeller når det kommer til de enkelte selskapenes holdning til sikkerhetsarbeid. Disse holdningene kommer ikke bare til uttrykk hver dag på byggeplasser rundt omkring i landet. De fremkommer også i de enkelte selskapene HMS-statistikker og årsrapporter. Det er i sannhet trist lesning.
Ser vi på ulykkesstatistikken er det ikke mulig å komme utenom at utenlandske aktører og arbeidstakere er overrepresentert når det gjelder skader og dødsfall i næringen. Så bekymringsfullt er dette at Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm kalte partene i arbeidslivet inn til møte før ferien for å drøfte tiltak. Samtidig skjer det en kapasitetsoppbygging blant de etablerte norske entreprenørene som i stor grad baserer seg på økt bruk av utenlandsk arbeidskraft, enten i form av underentrepriser eller innleie. I tillegg så er store internasjonale selskaper på vei inn i det norske bygg og anleggsmarkedet. Disse baserer seg nesten utelukkende på utenlandsk arbeidskraft. Disse utviklingstrekkene gjør at jeg finner grunn til å komme med et lite varsku.
Vi i Skanska har i mange år etterspurt kompetente, krevende og forutsigbare byggherrer når det kommer til sikkerhet. Jeg tror det er en forutsetning for at de store og seriøse entreprenørene skal klare å imøtekomme sine ambisjoner om en forbedret sikkerhetskultur at våre byggherrer deler den samme ambisjonen. Dette er dessverre ikke alltid tilfellet i dag.
De offentlige byggherrene, som etter min mening burde ta et kapteinsansvar for byggherrenes sikkerhetsfokus, har lagt seg godt bak i feltet og ofret sikkerhetsspørsmålet til fordel for et noe ensidig fokus på byggekost. Det er ikke det at de offentlige byggherrene ikke stiller krav til sikkerhet i sine prosjekter. Det gjør de, men det er dessverre altfor stor avstand mellom liv og lære, eller sagt på en annen måte; det man krever i form av kontrakts og anbudsdokumenter og det man faktisk tillater og utfører ute på byggeplassene. Jeg vil påstå at det er relativt enkelt å formulere i skriftlig form hvordan de Helse, Miljø og Sikkerhetsmessige utfordringer skal håndteres, gjennomføres og dokumenteres i det enkelte prosjekt. Utfordringen ligger i faktisk å gjennomføre det som er skrevet, enten i form av spesifikke krav og føringer eller i form av beskrivelse på tilbudt leveranse. På dette punktet er ikke de offentlige byggherrene forutsigbare nok i dag.
De byggherrene som er mest bevisst sitt ansvar i forhold til sikkerhet finner vi i olje- og gass-næringen. Ikke så rart, for dette er kanskje også den næringen som må sies å ha kommet lengst i arbeidet mot en enhetlig, fokusert og sterkt forbedret sikkerhetskultur. Det er ikke tvil om at entreprenører som har jobbet for krevende byggherrer som Statoil og Hydro har fått et løft i sikkerhetsstandard. Det viser seg dessverre at så snart man er ute av porten, så er det så lett å falle tilbake til gamle synder, eller for å være mer spesifikk; tilpasse seg standarden som neste byggherre krever. Mot dette kan det innvendes at da stikker tydeligvis ikke sikkerhetsambisjonen til entreprenørene særlig dypt. Litt rett er det nok i en slik påstand, samtidig er det kanskje ikke så rart at entreprenørene tilpasser seg et marked som ikke etterspør den samme standard for sikkerhet.
Når flere utenlandske aktører nå trer inn i det norske markedet og tar med seg sine kulturer og verdier, så er det ekstra viktig at byggherrene er bevisst sitt ansvar i forhold til å bidra til å utvikle sikkerhetskulturen i norsk byggebransje. For å bli bedre kreves det både kompetanse og vilje. Vilje til å heve kompetansen og vilje til å ta de konsekvenser som kreves for at man når sine mål. Seriøse entreprenører med uttrykte ambisjoner om en forbedret sikkerhetskultur må ha muligheten til å lykkes i et konkurranseutsatt marked. Da må de møte kompetente, krevende og forutsigbare byggherrer som deler de samme ambisjonene rundt sikkerhet.
Slik det er i dag så fører det kortsiktige profittjaget og de store kulturelle forskjellene knyttet til HMS, både blant norske og utenlandske entreprenører og hos våre byggherrer, til at sikkerhetskulturen i norsk bygg og anleggsbransje ikke utvikler seg i ønsket retning. Bransjen går totalt på akkord med det som burde være vårt viktigste mål, nemlig å sørge for at alle som jobber på norske byggeplasser kommer trygt hjem fra jobb. Sikkerhet kommer foran alt, for ingenting er viktigere enn et menneskeliv.
- Nøkkelord
- Gjestekommentarer