Norge frister

Det er slett ikke overraskende at flere av Europas større entreprenørselskaper ser til Norge. Det norske byggmarkdet er på mange måter unikt for store deler av Europa. Når man i tillegg er inne i en større anleggsboom frister dette naturligvis utenlandske selskaper.

Det er ikke første gang større utenlandske konsern etablerer seg i Norge. På 90-tallet gjorde svenskene sitt inntog i Norge. Disse svenske konsernene har lenge vært vel etablerte i det norske markedet.

Foruten Danmark, er det nå land litt lenger utenfra som kommer. Vi har fått innslag fra både Sveits, Østerrike og ikke minst Tyskland. Selskapene fra de tre sistnevnte land retter seg i hovedsak inn mot de større anleggsjobbene. I et Europa som i flere regioner skriker etter prosjekter, virker nå Norge forlokkende. Vi har sett det i flere av de store anbudskonkurransene. Det tar nok litt tid å lære det norske markedet å kjenne, og det vil kunne ta litt tid før de drar i land de store kontraktene. Men nå er de begynt å komme. Nylig var Alpine Bau lavest på å få bygge dobbeltsporet jernbane og firefelts E6 mellom Minnesund og Brøhaug. Anbudet var på 1,3 milliarder kroner. Flere andre har også større jobber på gang.

Det er flere måter å tilnærme seg det norske markedet på. Det kan skje ved å gå inn i større enkeltkontrakter, etablere eget selskap eller å gå i kompaniskap med norske selskaper. Et alternativ er selvsagt også å kjøpe opp norske virksomheter, som jo er den enkleste måten å skaffe seg kvalifisert arbeidskraft på. Vi har sett alle disse variantene.

Det er ingen grunn til å tro at interessen vil gi seg. Vi må venne oss til at de store utenlandske aktørene vil finne norske markeder interessante – ikke minst når vi nå ser en tendens med flere store kontrakter. Norske offentlige byggherrer, som Statens vegvesen og Jernbaneverket, ønsker også utenlandske tilbydere velkommen med åpne armer. De vil selvsagt ha mest og best mulig konkurranse rundt sine store utbygginger.

Vi tror ikke de etablerte selskapene i Norge skal være redde for denne konkurransen. Alle selskapene er vant med skarp konkurranse fra før. Nå må de muligens spisse blyanten enda litt mer – men dette kan også være et incentiv til å jobbe enda litt smartere, tenke nye tanker og komme frem til banebrytende nye løsninger.

De utenlandske selskapene må selvsagt også skjerpe seg for å ta de norske oppdragene. Det er jo ikke slik at det er bare å slenge inn et tilbud, og regne med liten konkurranse. Som utenlandsk og ny aktør i det norske markedet må man satse riktig, få de dyktige folkene og ikke minst få tak på hvordan jobbene skal løses. Det er ikke sikkert at jobbene kan gjennomføres som i mer sentrale deler av Europa. Det finnes eksempler på store utenlandske aktører som har måttet gå den tunge veien til skifteretten i Norge, mens andre har gått på store tap.

Mange av de etablerte selskapene i Norge vil også se på dette som en mulighet til å inngå kompaniskap for å sikre seg de aller største jobbene ved å få tilført både mer og ny kompetanse. Andre vil helt sikkert være fornøyde med å bli kjøpt opp, og på den måte ta opp konkurransen i et større marked.

Det er nå en spennende tid de norske entreprenørene går i møte. Det har vært stor oppkjøpsaktivitet det siste året, og mer vil garantert skje fremover. Det skal bli spennende å se hvor det neste store oppkjøpet finner sted. Men at det vil komme er sikkert. Vi vil stadig gå mot større enheter. Slik må det være om man skal klare å konkurrere om de store og kompliserte oppgavene fremover.