Det er vegvesen.no som skriver dette på sine nettsider.

Den åpenbare forklaringen på telehiv på vegene er at vi bor i et vinterklima med frost og opptining. Mildvær veksler med kaldere perioder.

Frosten kan trenge ned i lagene som vegen er bygget opp av. Vann som fryser utvider seg 10 prosent og fyller opp hulrom i pukk og gruslagene. Men dette skaper i seg selv ikke merkbare telehiv.

Når frosten når ned til jordmasser med jord og leire under vegkroppen blir vann sugd opp nedenfra. Dette vannet fryser til mange isklumper av noen centimeters tykkelse, og det er disse som hever vegen.

Det er ujevnt telehiv gir som ujevnheter på vegen. Det er typisk å se langsgående sprekker i asfaltdekket. Det kommer av at frosten har trengt ned midt i vegen, mens brøytekanter virker isolerende på hver side.

Telehiv skjer om vinteren, men virkningene blir synlige om våren. Hvorfor?

Isklumpene vil bygges gradvis opp gjennom vinteren. Når vårløsninga begynner, er de derfor på sitt største. Vegens bæreevne svekkes i vårløsninga på grunn av isen som tiner og bløter opp vegkroppen. Alt dette fører til at det oppstår mer spor, ujevnheter og oppsprekkinger på våren enn ellers i året.

Telehivet normaliserer seg etter tineperioden. Men trafikkbelastninger og telehiv påfører vegkonstruksjonen betydelige spenninger som over tid kan gi bryte ned vegen.

Telehiv kan oppstå på store deler av vegnettet. Nyere veger har blitt bygd som «frostsikre» statistisk sett 9 av 10 vintre. Den tiende vinteren, når frosten går ned i telefarlig undergrunn, vil vi få telehiv, men dette skal likevel ikke være til vesentlig ulempe for trafikantene. På bakgrunn av ekspertgruppen som leverte sin rapport i fjor vurderes tykkere vegoppbygning når nye veger bygges. Dermed skal telehiv på nye, moderne veger statistisk sett bare forekomme hvert 50. år.