Det vises til telefonsamtale 27. februar 2012 og e-post datert 5. mars 2012 med spørsmål om fylkesvei kan være et refusjonsberettiget tiltak etter plan- og bygningsloven (pbl.)§ 18-3.
Det følger av pbl. § 18-3 første ledd første punktum at ”Den som vil legge, omlegge, fornye eller utvide godkjent offentlig veg eller godkjent offentlig hovedledning for vann og avløpsvann, herunder også særskilt overvann, kan kreve sine utlegg refundert”. Det er den som har utført tiltaket, som er refusjonsberettiget. Refusjonskreditor kan således både være en privat person og det offentlige, dvs. stat, fylkeskommune eller kommune. Avgjørende for adgangen til å kreve refusjon er tiltakets art, ikke hvem som fremmer kravet.
I bygningsloven av 1965 fremgikk det direkte av § 54 at også stat og fylke kunne kreve refusjon. Denne regelen ble innført ved bygningsloven av 1965, og det fremgår av forarbeidene til loven (Ot.prp. nr. 1 (1964-1965)) at det ikke var noen grunn til å sette eiendommer med avkjørsel til gater og veier anlagt av stat eller fylke i noen annen stilling med hensyn til refusjonsplikten enn eiendommer som ligger til kommunale veier. Videre fremgikk det av forarbeidene at stat og fylke kunne kreve refusjon under de samme vilkår og etter samme regler som gjaldt for kommunen.
I plan- og bygningsloven av 1985 ble reglene om refusjon skrevet om og forenklet. Kommunens, statens, fylkets og grunneiers adgang til å kreve refusjon ble regulert i § 46 der det fremgikk av nr. 1 at ” Den som har lagt, omlagt eller utvidet godkjent offentlig veg eller godkjent offentlig anlegg for transport av vann eller avløp, kan kreve sine utlegg refundert etter reglene i denne lov. Privates refusjonskrav er betinget av at tiltaket er pålagt i medhold av § 67. Med veg forstås kjørebane med fortau og snuplasser, gangveg, sykkelsti, turveg og offentlig plass. Det kan ikke kreves refusjon for utgifter til offentlig vegstrekning hvor private avkjørsler ikke blir tillatt.” Denne regelen er med noen endringer videreført i ny pbl. § 18-3.
Veier som det offentlige selv bygger, vil i den store hovedregel utløse refusjonskrav. Begrunnelsen for å belaste de tilstøtende eiendommer med utgifter til veier, er veiens funksjon som adkomst til de private eiendommer. Det kan derfor ikke kreves refusjon etter loven for veier som etter reguleringsplanen skal være avkjørselfrie fordi de skal tjene gjennomgangstrafikk. Det har i denne sammenheng ikke betydning om vedkommende veistrekning er riksvei, fylkesvei eller kommunal vei etter vegloven. Det vil etter dette ikke kunne kreves refusjon for eksempel for motorveier.
Med hilsen
Ole Molnes (e.f.)
avdelingsdirektør
Nina Sundell
seniorrådgiver