Hvor går norsk tunnelteknologi?

Norsk tunnelutstyr med AMV, Bever Control og Gjerstad i spissen, har satt dagsorden og har bragt vår tunnelteknologi flere "hestehoder" fremfor utenlandske leverandører. Den norske måten å drive tunneler på med få arbeidere, flatt hierarki, teamarbeid og at den enkelte arbeider har flere ulike roller, har gjort vår tunneldrift svært effektivt mht. kostnader og produksjon. Dette har vært vårt store konkurransefortrinn. Det har gjort at mange har sett på Norge som et foregangsland innen tunneldriving. Men vår måte å lage tunneler har til nå vært vanskelig å etterligne pga. den norske kulturarven. Denne er ikke så lett å kopiere siden den sitter i ryggmargen hos nordmenn!

I de siste årene er det flere forhold som gjør at vi er i ferd med å miste vår ledende rolle innenfor tunnelbygging. Min påstand er at dette i all hovedsak er initiert av norske byggherrer. Vi er nå i ferd med å miste vårt konkurransefortrinn, og det for forhold som ikke gagner kvaliteteten og i tillegg er kostnadsfordyrende.

På 70 og 80 tallet ble norske entreprenører sett på som løsningsorienterte og nyskapende. Etter et prosjekt var ferdig var det entreprenøren som ble husket for å ha utført de ulike prosjektene. Nå er det byggherren som har fått den æren. Det var rom og mulighet for å komme med nye løsninger, og det var et meget godt samspill mellom byggherre og entreprenør. Nye sikrings- og injeksjonsteknikker ble utviklet og brakte norsk tunnelteknologi videre. Slik er det dessverre ikke lengre. Min påstand at norske byggeherrer ikke hadde våget teste ut metoder som våtsprøyting, tilsetting av stålfiber eller forinjeksjon med store trykk, dersom en entreprenør hadde foreslått dette i dag! Det gis liten mulighet til å komme med nye løsninger i anbudsfase og under drift. I enkelte anbudsbeskrivelser tillates ikke alternative løsninger! Nye løsninger tillates ikke med mindre at de er kommet fra byggherre eller konsulent. Og vi har dessverre sett løsninger i beskrivelser som ikke er teknisk gjennomførbart. Alle er tjent med å bruke entreprenørenes kompetanse i mye større grad!

Norske byggherrer har gjort seg til talsmenn for å ha store tunnelprosjekter ut på en entreprise og gjerne som totalprosjekt. Dette er etter min mening helt feil strategi. Det er uttrykt bekymring for kapasiteten blant norske entreprenører. Dette er et lite problem sammenlignet med mankoen på prosjekteringskapasitet når de fleste entreprenørene må tilknytte til seg egen konsulent for å kunne gi inn et anbud! Og dess større prosjektene blir, dess mindre kommer anbudskonkurransen til å bli. I tillegg vil risikoen som byggherren måtte betale ikke øke lineært, men logaritmisk! Der det er praktisk mulig bør prosjektene deles opp. Det blir mer å gjøre for byggherrene, men for samfunnet er det betydelige besparelser. Jernbaneverket delte Holmestrandtunnelen i fem entrepriser. Det var helt riktig strategi; det sikret stor konkurranse og god samfunnsøkonomi!

Det har vært en norsk tradisjon i å bruke berget som byggemateriale. Rensk, bolting og sprøytebetong har blitt brukt i samspill med ulike fjellforhold. Tunnelbasen har vært suveren i valg av type og omfang. Permanentsikringen har blitt bestemt av byggherren. I den senere tid er det kommet på banen vann- og frostsikringsløsninger hvor full utstøping og membraner benyttes. Dette er svært dyre og ikke nødvendigvis gode løsninger. Selv om det hevdes at dette ikke skal gå på bekostning av vanlig sikring, vil det ganske raskt danne seg et regime hvor det spares på sprøytebetongen og forinjeksjon fordi "at det likevel skal brukes full utstøping og membran etterpå"! I Europa sees det mot Norge hvordan vi løser våre vann- og frostsikringsproblemer. Norge adopterer derimot en løsning som forlates i England og deler av Europa. Det er en kjent sak at det har vært problemer med at det har gått hull på membranen bak utstøpingen. Har man problemer i dag i Norge med inspeksjon bak hvelv og eventuell reparasjoner, vil dette bli mye verre med den nye løsningen. I tillegg åpnes det norske tunnelmarkedet for utenlandske entreprenører som er dårligere enn de norske i tunneldriving, men betydelig bedre på arbeidskraftintensive løsninger som membranmontasje full utstøping. Det beste ville være å videreutvikle dagens løsninger basert på sprøytebetong og sikre på en slik måte at reparasjoner ikke er nødvendig. Det er fullt ut mulig og langt billigere enn full utstøping og membraner!

I de siste anbudsbeskrivelsene har Statens vegvesen lagt inn et forbud mot å arbeide fremfor bominnfestningene. Tidligere har entreprenørene kunne utført montering av bolter og lading dersom det var utført en risikoanalyse i forkant. Dette har fungert svært godt og jeg tror ikke det kan vises til en eneste alvorlig ulykke som følge av dette. Man kunne starte lading av øvre del av salen samtidig som nedre del ble ferdig boret. Var det da løse steiner i stuffen kunne disse renskes ned, siden det ikke arbeidet folk under. Nå lades øvre og nedre del av salven samtidig. Dette gjør at det kan falle ned stein og andre ting på de som arbeider under korgen. Statens vegvesen selvpålagte forbud har gjort norsk tunnelarbeid farligere og er i beste fall misforstått HMS!

Jeg ønsker ikke å bli fremstilt som om jeg "gråter for min syke mor". Men jeg ser mange faresignaler i det som nå skjer i den norske tunnelbransjen. Om dette skyldes at tunnelbransjen i større grad styres av personer uten tunnelerfaring, vites ikke. Men jeg er ganske sikker på at både byggherrer, entreprenører og konsulenter er tjent med større grad av samhandling!