Raskere planprosesser

Da samferdselsetatene presenterte sitt forslag til ny Nasjonal Transportplan, så ble planprosesser fremhevet som forutsetninger for å realisere et stort samferdselsløft. Statens Vegvesen og Jernbaneverket skal ha ros for å utfordre politikerne så tydelig! For tydeligere kan det knapt sies. Vi har kommet til det punkt hvor det kreves betydelig raskere planprosesser for i det hele tatt å kunne realisere et stort samferdselsløft. BNL har sett utfordringen og over tid jobbet med problemstillingene knyttet til å få raskere og optimale planprosesser.

I følge en oversikt utarbeidet av Statens Vegvesen tar planprosessene for store infrastrukturprosjekter i gjennomsnitt 10 år. Det tar 5 – 7 år å utarbeide kommunedelplan / reguleringsplan, mens det tar 2 - 2,5 år med konseptvalgutredninger (KVU) og kvalitetssikringer. Ser vi på lovverkets rammer er det mulig å redusere tidsbruken til det halve, uten å ty til lovendringer.

Det er mange årsaker til at planprosessene tar så lang tid. Det er grunnleggende samfunnshensyn som demokrati og medvirkning som skal ivaretas. Ulike samfunnsinteresser skal veies mot hverandre og beslutningsgrunnlaget skal være godt nok. Men når planprosessene tar 10 år, så er det fordi planprosessene er blitt en arena for spill og uthaling. Ulike interessegrupper nøyer seg ikke bare med å bli hørt, men tyr gjerne til omkamper og uthaling. Det er manglende koordinering mellom offentlige etater. Og det utarbeides planer og drives konseptvalgutredninger for en lang rekke prosjekter som så ikke blir prioritert likevel. Dermed må fort planarbeidet tas opp igjen når nye krav og rammebetingelser gjør det nødvendig.

Spørsmålet er om politikerne vil innføre tiltak som bidrar til raskere prosesser. Bruk statlig plan, sier noen. Det løser ikke alle utfordringer. Det handler ikke om å overkjøre kommunene i ethvert tilfelle, men om tidlige avklaringer og forpliktende deltakelse. Og det handler om politikerne som lar visjoner som moderne infrastruktur etterfølges av handlinger som trekker i samme retning som visjonene. Slik er det ikke i dag. Skal vi lykkes med å gjøre prosessene raskere, trengs det endring både i politikk og byråkrati.

Det trengs en egen prosess for store vei og baneprosjekter som er av nasjonal betydning. En slik prosess må bygge på noen viktige premisser; prioriterte nasjonale hensyn må ivaretas, medvirkning fra fylkeskommuner, kommuner og sektormyndigheter må sikres og innsigelsesretten må gis klarere rammer.

Stortinget må befatte seg med store ting. I dag vedtar Stortinget altfor mange små og enkeltvise prosjekter. I stedet bør stortinget tidlig i prosessen fatte tydelige vedtak om hvilke korridorer som skal bygges ut og bidra til strategiske vedtak om rammer for utviklingen av transportsystemet. Det vil bidra til å begrense utredningsomfanget og antall enkeltprosjekter innen området. Deretter bør departementet følge opp med statlige planretningslinjer som beskriver mål og verdier som skal ivaretas. Her bør det også framgå at dersom prosessen trekker ut i tid, vil statlig plan bli brukt som ris bak speilet for å ivareta de nasjonale interessene. I forlengelsen av dette må Samferdselsdepartementet, sammen med Statens vegvesen og Jernbaneverket, få større rom til å gjennomføre planene.

Det må settes tidsfrister for når spaden skal i jorda. I dag er det fri flyt og ingen frist for når planprosessen skal være ferdig og bygging av vei eller bane starte. Dette gjør at det er et stort rom for å hale ut prosessen, dersom man ikke får det som man vil. Det skaper en uholdbar og uklar situasjon og gjør at det blir brukt mye tid og krefter på alternative prosjekter for å ha noe i bakhånd. For store infrastrukturprosjekter må det settes en frist for når planprosessen skal være ferdig.

Medvirkning kan kombineres med effektive planprosesser. Men det er behov for en sterkere forpliktelse til deltakelse tidlig i planarbeidet. Den såkalte konseptvalgutredningen (KVU) bør bygges ut i et samspill med forpliktende bruk av planforum. For å sikre medvirkning må det stilles krav til at relevante sektormyndigheter og lokale myndigheter involverer seg i og gir forpliktende innspill til planen tidlig.

Det har i dag utviklet seg en ukultur for bruk av innsigelser seint i prosessene hos en del av sektormyndighetene. Deltar en etat/kommune eller sektormyndighet ikke i planforum, bør de miste retten til innsigelser i den aktuelle plansaken. I planlovutvalget stod BNL og KS sammen om en dette punktet. Her bør loven endres. Berørte interesser må få beholde klageretten, men omkampene og bruk av innsigelser må begrenses.

Disse hovedelementene vil bidra til en raskere planprosess. Men vil ikke løse de kortsiktige utfordringene jernbaneverket og særlig Statens Vegvesen har med å få avsluttet planprosesser som allerede er i gang som drar ut i tid. Her må i den grad det er nødvendig statlig plan brukes for å bringe planprosessen i havn.

Raskere planprosesser er både mulig og nødvendig. En tydelig stat og forpliktende deltakelse er viktige virkemidler.