Kamp om plassen

Når vi skal diskutere premissene for vår framtidige arealpolitikk, er imidlertid dette gjennomsnittstallet helt uten verdi. Kampen om gode tomter til ulike formål hardner til, og det er nærmest daglige oppslag i media om arealkonflikter.

Dette er kanskje ikke så rart når vi ligger på Europa-toppen i årlig prosentvis befolknings-vekst: Vi får for tiden omkring 60 000 nye innbyggere hvert år, som ikke minst utløser behov for mer areal til flere boliger.

Veksten er på ingen måte jevnt fordelt i landet - i 2009 og 2010 kom omkring halvparten av den totale befolkningsveksten i de 6 områdene Oslo/Akershus, Bergen, Stavanger/Sandnes, Trondheim, Fredrikstad/Sarps¬borg og Drammen.

Ulike hensyn
Derfor er det naturlig nok i og rundt byene at arealkonfliktene er størst. I slutten av januar var tidligere statsminister Kåre Willoch ute og kritiserte enkeltes urokkelige holdning til marka-grensa.

«Vi må slutte å se på Marka som det helligste av det hellige og flytte grensen for å gi plass til flere rekkehus», var beskjeden fra Willoch - som håper at vi ikke har kommet så langt at Marka er viktigere enn livskvaliteten til barn og unge.

Nylig la Miljøverndepartementet ned forbud mot at Ås kommune i Akershus får anlegge to nye boligområder 2-3 km utenfor tettstedet Ås, fordi det er for langt unna kollektiv- knutepunkter, tettsteder og service. Departementet mener heller at Ås kommune bør sørge for at boligbyggingen skjer som en videreutvikling av eksisterende sentrum. I praksis betyr dette økt bygging på det som i dag er dyrket mark.

Det foreligger et stort behov for flere boliger mellom Stavanger og Sandnes, men i dette området har Miljøverndepartementet stilt seg negativ til nedbyggingen av dyrket mark. Bare 425 av 3000 dekar jord i aktuelle utbyggingssaker fikk klarsignal fra departementet. Nylig var også landbruksminister Brekk ute og refset Jær-kommunene, som han mente måtte ta seg sammen, og heller bygge høyere og tettere enn å ta matjord.

Reelle interessemotsetninger
Disse ferske eksemplene illustrerer godt at vi er i ferd med å komme ut av den misvisende forestillingen om at det nærmest er ubegrenset plass å ta av. Fra vårt ståsted som boligutviklere har det lenge vært mer enn tydelig at tilgangen på gode og godt egnede boligtomter har begynt å bli knapp.

Nye arealer som har nær beliggenhet til eksisterende infrastruktur, og som helst også har gode lys- og solforhold, er det ikke flust av. De beste områdene er som oftest allerede tatt, og jakten på nye utløser ulike typer konflikter; enten vi snakker om friluftsinteresser, biologisk mangfold, arkeologiske og antikvariske interesser, jordvern, næring vs. boliger eller indignerte naboer. Som oftest snakker vi om høyst reelle og legitime interessemotsetninger.

Politisk kjerneoppgave
Avveiing av interessekonflikter tilhører neppe politikkens morsomste oppgaver, men er like fullt godt plassert i dets kjerneområde. Forestillingen om at vi i Norge har så god plass, har fått politikerne til å skygge unna den langsiktige oppgaven det er å få til et fornuftig utbyggingsmønster, hvor ulike interesser er avveid på en god måte.

Nå har imidlertid oppgaven blitt akutt, men ikke mindre vanskelig. Både jordverninteresser og friluftsinteresser står uvanlig sterkt i Norge, og bra er det. Men samtidig er vi nødt til å ta inn over oss at en raskt økende befolkning må få som konsekvens at vi ser med nye øyne på hva vi tror gir de beste løsningene i et langsiktig perspektiv.

Gode, langsiktige arealløsninger vil sjelden resultere i at velgerne tar bølgen for politikerne – snarere tvert i mot. Det er langt flere naboer enn det er nye boligkjøpere. Jordvern og friluftsinteresser er langt bedre organisert enn ungdom på boligjakt. Skal politikerne greie å gjøre jobben sin i fremtidens kamp om arealer, må de altså stå samfunnsansvarlig oppreist i møte med et bombardement av godt skodde «berørte interesser», som vil ha høyst legitime argumenter for å bevare status quo.

Noen vil kanskje også si at gode politikere er et knapt gode. Uten å slutte meg til denne påstanden vil jeg si: Det er uhyre viktig at vi i tiden fremover får politikere, både sentralt og lokalt, som evner å ta langsiktig arealpolitikk på alvor. For enhver nasjon hører dette til en av politikkens absolutt viktigste oppgaver. Det dreier seg i bunn og grunn om å legge forholdene til rette for at så mange som mulig skal trives der de bor og lever.