- Vegvesenet blir ødelagt

Tradisjonell statsskrekk og en relativt lettbeint konsulentutredning kan med ett få uopprettelige konsekvenser. Det merkelige er at det skjer nesten uten noen debatt og protester. Det som kunne blitt en betydelig forvaltningsreform og som kunne gitt oss et mer effektivt vegvesen, ender sannsynligvis i et stort tilsyns- og innkjøpsbyråkrati og betydelige prisøkninger på vegsektoren. I stedet for mer penger på veien, slik meningen var, fyller regjeringen entreprenørenes lommebøker. Det er trist for trafikantene og for samfunnet. Det forbauser meg mye at den nye regjeringen åpenbart ikke ser sammenhengen i Vegvesenets virksomhet. Forvaltning og produksjon er gjensidig avhengige av hverandre og er en hovedårsak til at vi tross alt er i stand til å bygge og vedlikeholde veier for en relativt rimelig penge her i landet. Statens vegvesen har en meget effektiv produksjonsvirksomhet. Den er ikke skjermet for konkurranse. Tvert om - nær innpå tre fjerdedeler av denne virksomheten er konkurranseeksponert - i form av anbud, underentrepriser, innleie og innkjøp! Vegvesenets produksjon er imidlertid undergitt andre konkurransevilkår enn private selskaper. Dels kan det være en fordel, dels kan det være en ulempe. Det avgjørende er om Statens vegvesen produserer til en lavere eller like lav kostnad som private foretak, kort sagt: om Vegvesenets produksjon er konkurransedyktig! Entreprenørenes stadige klager over prisnivået og egen lønnsomhet, tyder på at Vegvesenets produksjon er akkurat så konkurransedyktig at entreprenørene må ta hensyn til det. Dermed har konkurransen også den ønskede prisdempende effekt. Det er denne effekten vi taper i det øyeblikket Statens vegvesens produksjon gjøres om til selskap og blir som alle andre entreprenørselskaper. Nettopp det forhold at Statens vegvesens produksjon kan benyttes strategisk - det vil si sikre Vegvesenet kompetanse som kjøper (byggherre) og samtidig være en så vidt stor og betydelig aktør, har avgjørende betydning for situasjonen i markedet. Det er nok å vise til det som skjedde da Vegvesenet startet sin egen asfaltproduksjon midt på 80-tallet. Da sank prisene med om lag 25 prosent nær sagt over natta. Det var dette som gjorde at Stoltenberg-regjeringen ikke ønsket å skille ut Statens vegvesens produksjon og heller organisere denne virksomheten som en egen divisjon. Den nåværende regjeringen mener åpenbart at hensynet til de private entreprenørene er viktigere enn en effektiv vegforvaltning og et godt og konkurransedyktig produksjonsapparat. Da er det nødvendig å spørre: Har vi behov er et nytt statlig entreprenørselskap og hva vil eieren, altså regjeringen, med dette selskapet? Jeg går ut fra at selskapet tross alt skal settes i stand til å konkurrere. Det vil i realiteten si at selskapet ikke utstyres med spesielle distrikts- eller sysselsettingspolitiske hensyn, at det unntas fra offentlige (og byråkratiske) innkjøpsbestemmelser, at det ikke stilles strengere avkastningskrav til dette selskapet enn til private konkurrenter og at selskapet allerede i utgangspunktet får tilgang på tilstrekkelige kapital- og produksjonsressurser. I motsatt fall vil det nye produksjonsselskapet møte sitt marked med dårligere rammevilkår enn konkurrentene. Enhver kan forestille seg resultatet av det. Jeg ser absolutt faren for at et statlig entreprenørselskap ikke kan gis samme rammevilkår som private selskaper. Det er nok å nevne det offentlige anskaffelsesreglementet og EØS-avtalen. Da varer det ikke lenge før spørsmålet om en privatisering dukker opp. Vi mister med andre ord det virkemidlet som tross alt ligger i et statlig selskap. Det gjør naturligvis ikke saken bedre at verdiene i selskapet på det tidspunkt vil være langt lavere enn ved åpningen og at selskapet så må bys ut på billigsalg. Med kjennskap til utviklingen i entreprenørnæringen bør det da ikke overraske noen om dette selskapet ender på utenlandske hender. Da er tragedien fullendt. Og de som med vitende vilje og åpne øyne gir seg inn i en slik utvikling, bærer et tungt ansvar.