RIF-rapport til Kleppa

RIF har utarbeidet en rapport til samferdselsministeren, som respons på hennes etterlysning av innspill til å effektivisere planprosessene rundt veibygging.

RIF var ikke utpekt til den hurtigarbeidende gruppen hennes, men de har allikevel utarbeidet er innspill.

- Vi ser at den tidlige planleggingsfasen er viktig for å se an ambisjonsnivået for veibygging, for å se livsløpet til vei og bane i sammenheng, finne smarte løsninger og traseer, og legge grunnlaget for en raskere utbygging og lavere drifts- og vedlikeholdskostnader, skriver RIF i rapporten.

Hovedpunkter fra rapporten: Hva er galt ved veiplanleggingen i Norge?
* Praksis er å planlegge etter minimumskrav som gjør planene lite robuste. Dermed kommer nye omkamper og nye utredninger.

* “Det tar den tiden det tar", synes å være holdningen i kommunene og Statens vegvesen. Det finnes ingen felles forpliktelse for kostnader og fremdrift hos aktørene.

* Detaljprosjektering starter med blanke ark hver gang.

* Enkeltpersoner i fagmiljøer får for mye makt og gis adgang til å diskutere detaljer i for tidlig fase.

* Systemet utnyttes: Kommune bruker planprosessen for å få staten til å betale for tiltak (f eks gang- og sykkelveier) som kommunen selv har ansvar for.

* Kommunene kan fremme krav om flere utredninger og fordyrende løsninger (f eks tunnel), men betaler ikke for de ekstra kostnadene dette innebærer, eller tar ansvaret for at nye utredninger tar mer tid.

* Beslutningstakerne kommer for sent i planprosessen. Det blir ofte omkamper om reguleringsplaner.

* Godkjenningsprosessene er ikke samkjørt.

* Utredning av store prosjekter mangler ofte lokal forankring.

* Finansdepartementets kvalitetssikring av utredninger forsinker prosessene uten å gi merverdi.

Hva må gjøres?
* Staten må ta styring med rammebetingelsene.

* Dagens normer og standarder må forenkles.

* Premissene må bli mer robuste.

* Statens vegvesen må slutte å "pålegge seg selv" fagutredninger utover det som er relevant for beslutningen.

* Kontraktene må bli større og dermed smidigere.

* Omfanget av dagens medvirkningsprosess bør vurderes for å unngå at alt stopper opp.

* Sette en grense for hvor lenge kommunene kan diskutere før staten tar over plansaken.