Takk Bergen!

Skolene forfaller, dette leser vi gjentatte ganger i bergensavisene i januar. Byggene trenger omfattende vedlikehold, men det fins ikke rom i budsjettene for å rehabilitere til akseptabel standard. Landås skole er nå stengt på grunn av forfall og uakseptable undervisningsforhold, som følge av dårlig innemiljø. Brukerne av Møhlenpris skole frykter også at forholdene er de samme der.

Vi leser at skolebyråden i Bergen, Harald Victor Hove, nå vil at samtlige politikere skal se seg selv i speilet og se på den tverrpolitiske arvesynden som har ført til at skolene forfaller. Kommunens kontrollutvalg ønsker å få klarhet i hva som har skjedd, lære av de feil som er gjort, og legge en ny kurs for oppbygging av bergenskolene. Dette er gledelig nytt, og gir oss troen på at det nytter å rope varsku når noe er fundamentalt galt.

Takk til de mange foreldre og spesielt ressurspersonene i foreldreaksjonen ”Vi bryr oss” som har løftet dette problemet inn i de politiske korridorene. De har kjempet i lang tid for å sette vedlikeholdsproblemet i skolene på agendaen. Vi håper de med sitt initiativ bidrar til at elever i framtidens skoler ikke må holde seg hjemme på grunn av hodepine, astma og allergier. Arbeidet med å snu forholdene i bergensskolene kan danne eksempel på hvordan vi skal vurdere totaløkonomien i hele byggenes levetid, der vi planlegger byene slik at vi har råd til vedlikehold.

Hvordan er vi havnet i en slik situasjon, og hvordan kommer vi ut av problemene? Dette er dessverre langt oppe på agendaen i altfor mange kommuner - ikke bare i Bergen.

Beslutningsprosessene i en stor del av offentlig forvaltning gir dessverre svaret på hvorfor vi har et vedlikeholdsmareritt i norske kommuner. Kvalitet i både nybygg og vedlikehold er i mange år ofret for å møte kortsiktige mål om å holde seg innenfor stramme offentlige budsjetter.

Få av de folkevalgte oppnår politiske gevinster av å pusse opp. Det er mer populært å holde åpningstaler for nybygg- spesielt om de kan vise til at byggeprosessen har tatt kort tid. Realiteten er ofte at de velger billige løsninger, selv om en analyse av byggets levetidskostnader viser at vi ved å gå noe opp på investeringene vil få mye lavere totalkostnader når en inkluderer realistisk vedlikeholdsbehov.

Mange har lenge dyttet problemet med lav byggkvalitet over på de som kommer etter en i kommuneledelsen, nesten som om de håper at kommunen i de neste tiårene vinner toppgevinst i lotto- hver uke.

For politikerne er dette en tøff prosess å snu. Ved å føre sammen kompetansen fra ingeniører og økonomer, motivert med uredd politisk pågangsmot, kan vi om noen tiår likevel si: Vi var med på å fjerne vedlikeholdsmarerittet. De folkevalgte må gå foran og legge premisser slik at vi bygger med holdbare materialer etter anerkjente metoder. Skolene våre må tåle å bli brukt, tåle å stå ute om natten, og tåle et stadig tøffere klima.

Det er i mange tilfeller smertefullt å måtte rive bygg for å oppnå tilstrekkelig kvalitet. Noen ganger er imidlertid dette den beste løsningen, også økonomisk. Når nye skoler skal bygges, må vi ta som utgangspunkt at det er begrenset med penger til vedlikehold når politikerne skal prioritere kommunens mange oppgaver. Vi oppfordrer politikerne til å legge føringer for valg av byggemetoder og materialer som vil holde i mange år framover, og med dette stanse vedlikeholdsmarerittet.

Nå er det riktignok slik at noen av de siste skolene som er bygget i Bergen, som f.eks. Nordahl Grieg Videregående, og den pågående nye videregående med svømmeanlegg på Nygårdstangen, er svært påkostede bygg. Det virker imidlertid som de ekstra kostnadene ligger i ”innovativ arkitektur”- signalbygg med bruk av utradisjonelle materialer men med ukjent behov for vedlikehold. Forhåpentligvis vil disse skolene ikke få et økt vedlikeholdsbehov!

I skoler og andre offentlige bygg bør god funksjon, lavt energibruk og lavt fremtidig vedlikeholdsbehov, være de viktigste faktorer for et godt bygg. Dette behøver ikke å bety kjedelig arkitektur!

Takk til Bergen som med sitt engasjement for skolen er med på å sette vedlikeholdsbehov på dagsorden også i mange andre kommuner. Det norske kompetansesamfunnet må ikke råtne på rot.