Samfunnskostnad?

Det kan vi heller ikke gjøre med de mange levedyktige bygde- og bysamfunn rundt om i landet. Det er tross alt ute i landet de store verdiene skapes.

For mange av regnemestrene både i statsforvaltning og i institusjoner som Telenor, Statnett og ulike kraftselskap (som oftes er offentlige eid), synes det å være holdningen at det er alt for kostbart å bygge opp ledningsnett for strøm og tele slik at de tåler en skikkelig storm. De hevder at det er billigere for samfunnet at noen mister strøm og telefon for noen dager enn at man bygger linjenett og andre installasjoner på en måte slik at de tåler en Dagmar.

Den samme grunnholdningen i byråkratiet er også årsaken til at det tar så ufattelig lang tid å bygge opp en sikker og god infrastruktur ellers i Norge. Hver gang det skjer en hendelse er det store oppslag i media, og politikerne lover bot og bedring. Problemet er at de ikke følger opp.

Etter nyttårsorkanen i 1992 kom Kongen på besøk i Møre og Romsdal. Nå har regjeringen sendt justisminister Grethe Faremo. Det er bra. Men hvorfor kommer ikke statsministeren når folk virkelig har bruk for han?

Ellers er vi forundret over at foll som bor utsatt til ikke har anskaffet et strømaggregat som kan brukes når strømmen går. I enkelte avsidesliggende samfunn  burde man også hatt satelitt-telefon.

Problemet etter Dagmars herjinger var ellers at P1 var ute av drift i nesten et døgn etter at hovedsenderne på Reinsfjell og Gamlemstveten i Møre og Romsdal fallt ut. Det er dramatisk - for dette er den eneste måten myndighetene kan nå ut til folk med viktig informasjon. Dette kan ikke skje flere ganger.