Ta sentrum tilbake: Comeback City

Problemstillingen er generell og utfordringene berører både Os som Oslo, men Oslo som landets største by og hovedstad har både de største utfordringer og de største muligheter:

Oslo har gjennom flere år med en dyktig planleggingsstrategi lagt grunnlaget for å skape gode og levende byrom:

- Tunneler gjennom byen har fjernet mye unødig overflatetrafikk

- Kollektivtrafikken er svært godt utbygd (trikk, tog og bane, buss og båt, og i tillegg også bysykler). Knapt noen andre byer har et like godt kollektivtilbud.

- Oslo har gjort sjøfronten tilgjengelig og tatt i bruk sentrum på en ny måte. Da ligger det godt til rette for å foredle det eksisterende sentrum

- Parkene i byen er viktige og folk tar dem i bruk. I tillegg har Oslo naturgitte fordeler som byen også bevisst har tatt vare på

Med, det er dødt i Bjørvika og på Rådhusplassen en vanlig hverdag. Hvorfor?

Å ta sentrum tilbake innebærer mer enn å:

- Skape og lokalisere veldesignede bygninger

- Skape tilgjenglighet, samt gode forbindelser og siktlinjer

- Skape romslige og velformede plasser og torg

For at et byrom skal fungere i alle sammenhenger må det skapes variasjon og mangfold,

Den største utfordringen ligger i å forme og foredle byrom som gode møtesteder gjennom varierte tilbud og spennende funksjonsblanding mellom plass og bygning. I et vellykket byrom og møtested er det alltid spenning mellom rom og sted. Møtested er rom i bruk, dvs ”public place” ikke ”public space”.

Fellesrommene - de offentlige rom - er de viktigste møtestedene, som arena for kommunikasjon, samhold og aktiviteter og som også motvirker kriminalitet.

Det offentlige rom er også stedets ansikt, ansiktet for demokratiske institusjoner og fellesskapets service.

Oslo kommune har fortsatt mye å lære. I de siste årene har oppgraderingen av offentlige byrom vært omfattende, men det velges ofte en strategi som i liten grad åpner for bruk når solen ikke skinner. Etter min mening legges det for mye vekt på at det skal se pent ut og for liten vekt på at det skal fungere godt.

For å skape trygge og komfortable byrom bør de utformes slik at de understøtter og tilbyr uformelle møtesteder og lave terskler for samvær. Først da blir det offentlige rom for alle, som den amerikanske forfatteren Jane Jacobs skrev i 1961.

Byens bruk blir også mer og mer rekreativ. Antall kaffebarer har økt betydelig de siste årene og uteserveringen har også fått oppsving gjennom røykeloven.

Rådhusplassen er landets største og viktigste og byrom. Den huser et mangfold av varierte aktiviteter gjennom året, men hvordan er hverdagen på Rådhusplassen? Rådhusplassen er kanskje landets viktigste byrom med det stolte rådhuset som inngår i den eneste byveggen og som virkelig definerer rommet. På motsatt side åpner fjorden seg og fra samme retning får plassen flott solinnfall. Selv om det nye nasjonalmuseet rindt Vestbanen vil bidra noe tril en klarere plassdefinisjon i den ene enden, vil Skansen med Akershus i den andre enden fortsatt være grønn, åpen og vakker, men uten funksjoner som bidrar til liv på plassen.

På Rådhusplassens solside, selve indrefileten, i forlengelse av Rådhuset ligger bygninger som kan og bør bidra til et aktivt byliv, men slik er det ikke. I bygningen nærmest Rådhuset huser første etasje en kantine og den er kun i bruk et par timer på dagen. Lengst borte fra Rådhuset holder Fylkesmannen til, og hvor første etasje huser et møterom som man tydeligvis hverken skal se inn eller ut av.

Forum Romanum i Pompeii har en plassform som minner om Rådhusplassen. Da byen ble dekket av lava i år 79 var plassen omkranset av bystyre og bygningskontroll, politi og bydommere, basilika og tempel, salgshall og markedshall, tøymarked og offentlige toaletter.

Rådhusplassen mangler det meste av dette, men det er likevel mulig å bringe inn andre funksjoner som vil kunne styrke plassen som aktivt byrom og møtested.

Kanskje Fylkesmannen vil kunne gå foran med et godt eksempel og åpne det avvisende møterommet til et ”butikklokale” med utadvendt bruk?

Den amerikanske arkitekten G.E. Kidder Smith observerte italienernes måte å håndtere byrommene på. Kanskje det er noe slikt vi bør strebe etter:

”Plassen i Italia er mer enn et åpent rom. Den er en levemåte:
Plassen, gaten og fortauet er italienernes møtested, lekeplass og dagligstue. Som en følge av dette er arkitekturen innrettet etter disse forhold. Den spontane og frodige utfoldelse i byrommet er en integrert del av livsform, arkitektur og byplanlegging i Italia.”