Varslingsreglene det komplette kaos?

I NS 8407 og 17 innføres nok en strukturendring idet som kanskje er det viktigste regelsettet i de ulike standardene.

Pingpong
Kort sagt innebærer varslingsreglene – med enkelte unntak – at entreprenøren må skriftlig varsle byggherren for å ha et eventuelt krav i behold, dersom forutsetningene for kontraktsummen eller fremdriftsplanen ryker. Gjør han ikke det, er kravet tapt. Og tilsvarende: Dersom byggherren mottar det han mener er et uberettiget krav fra entreprenøren, må han skriftlig avslå kravet for ikke å bli sittende med regningen.

Varslingsreglene kan sammenlignes med pingpong, hvor den som ikke spiller ballen tilbake over nettet, taper poeng. Reglene skal sikre nødvendig fremdrift i prosjektene, stimulere til å ”lukke” uavklarte forhold, og partene skal stimuleres til å gå videre og skape nye verdier gjennom nye prosjekter. Varslingsreglenes preklusive effekt – altså at passivitet i en gitt periode fører til bortfall av et ellers berettiget krav eller en innsigelse – oppleves i mange tilfeller brutal. Trår man feil sitter man gjerne med risikoen for i realiteten uforutsette kostnader, enten i form av dagmulkt, merutgifter eller tapt vederlag.

Varslingsregimet benyttes som oftest i tre tilfeller: i) dersom entreprenøren pålegges endringer, uten at det skjer ved skriftlig pålegg (endringsordre), ii) dersom entreprenøren blir forsinket eller påføres merutgifter som følge av endringer, og iii) dersom entreprenøren forsinkes eller påføres merutgifter som følge av andre forhold oppdragsgiveren har risikoen for – i mange tilfeller plunder og heft.

Fra tosporet til ensporet system
Standardene har gått fra et tosporet til et mer ensporet varslingssystem. Felles for alle standardene er at entreprenøren i endringstilfeller må be om et skriftlig pålegg - varsle - dersom han blir bedt om å utføre et arbeid som han mener ligger utenfor kontrakten, eller han påføres forsinkelse eller merutgifter grunnet forhold som påhviler byggherren. Ser man nærmere etter, legger imidlertid standardene opp til ganske ulike varslingsprosedyrer.

Dersom entreprenøren vil kreve fristforlengelse eller dekning av merutgifter – uansett årsak - må han dessuten skriftlig og uten ugrunnet opphold sende et såkalt nøytralt varsel om at det er oppstått eller vil oppstå forhold som forrykker prisen eller fremdriftsplanen. Unnlater entreprenøren å sende slikt nøytralt varsel, tapes kravet.

Ballen er imidlertid ikke spilt skikkelig over nettet med det nøytrale varselet. Entreprenøren må dessuten følge opp med et spesifisert og begrunnet krav, hvor altså fristforlengelsen/merutgiftene må beregnes i omfang og for øvrig begrunnes. Først da starter byggherrens svarfrist å løpe. Dersom byggherren ikke svarer innen en viss og preklusiv frist, anses entreprenørens krav som akseptert.

Entreprenørens rett til fristforlengelse eller merutgifter er imidlertid, i hvert fall delvis, i behold selv om entreprenøren unnlater å sende dette spesifiserte og begrunnede varsel. Det er kun fristen for det første, nøytrale, varselet som er preklusiv.

Dersom det oppstår uenighet om en endring – oppdragsgiveren avviser entreprenørens krav om endringsordre – løper det en søksmålsfrist som i de ”gamle” standardene (NS 3430, 3431, 3433 og 3406) er seks måneder fra entreprenøren mottar byggherrens avslag. I de ”nye” standardene (NS 8405, 8415, 8407 og 8417) er søksmålsfristen åtte måneder regnet fra overtakelsen.

Videre innebærer det ensporede systemet at søksmålsfristen, i de ”nye” standardene, også omfatter krav på merutgifter og fristforlengelse.

Det løper dermed forskjellige søksmålsfrister for endringer i de ”gamle” og de ”nye” standardene. Søksmålsfristene kan uansett standard bare avbrytes ved rettslige skritt – altså ved forliksklage eller stevning.

Strukturendring i NS 8407 og NS 8417
I NS 8407 og NS 8417, som altså trådte i kraft 1. juli 2011, er det innført et nytt system for varsling av merutgifter. Her er entreprenørens plikt til å sende spesifisert og begrunnet krav på merutgifter erstattet med en regel om at entreprenøren kan gi eller byggherren kan kreve at entreprenøren gir et spesifisert tilbud på vederlagsjusteringen, jf. pkt. 34.2.1 i begge standardene. Den totrinns varslingsprosessen synes med det å være falt bort for merutgiftskrav.

En konsekvens av strukturendringen er at det i merutgiftstilfellene - etter ordlyden - ikke lenger eksisterer en svarplikt for byggherren, slik at eventuelle innsigelser mot et fremsatt krav på merutgifter som utgangspunkt ikke kan prekluderes.

Dernest harmonerer regelen lite med søksmålsfristen, som også i NS 8407 og 8417 løper for avslag på ”krav om vederlagsjustering”. Ved at entreprenøren ikke lengre plikter å fremme spesifisert krav for merutgiftene, vil man oftere kunne oppleve at entreprenøren kun har varslet nøytralt – uten at oppdragsgiveren har plikt til å svare og dermed avslå. Følgelig mangler en forutsetning for at søksmålsfristen skal løpe for merutgifter. Ordlyden i pkt. 34.1.2 om spesifisert tilbud samsvarer derfor lite med søksmålsbestemmelsen i pkt. 35.2.

Forandringen flytter balansen i forholdet mellom oppdragsgiver og entreprenør, sammenlignet med de andre standardene. Entreprenøren må varsle sitt krav for å ha det i behold, mens oppdragsgiveren kan forholde seg passiv og fremme evt. innsigelser på et senere tidspunkt – imidlertid innenfor de alminnelige passivitetsgrensene. Byggherren kan i praksis dermed vente til sluttoppgjøret med sin innsigelse mot kravet.

Videre er det i NS 8407 og NS 8417 for krav på fristforlengelse, inntatt en bestemmelse i pkt. 33.6.2 hvoretter byggherren - så lenge totalentreprenøren ikke har fremmet spesifisert krav om fristforlengelse – kan etterspørre slikt krav. Dersom byggherren i samme forespørsel angir at manglende respons på forespørselen medfører at kravet på fristforlengelse tapes, vil totalentreprenørens krav prekluderes. Dette er en nyvinning i standardsammenheng. Byggherren er med andre ord gitt en mulighet til å fremprovoseres preklusjon av totalentreprenørens krav, selv om entreprenøren har varslet nøytralt. Unntaket er dersom totalentreprenøren, som svar på byggherrens forespørsel, uten ugrunnet opphold begrunner hvorfor han ikke har grunnlag for å beregne antall dager han krever som fristforlengelse.