Av:
Byggeindustrien
Dette representerer betydelige kostnader som ingen vil betale, og som dermed i praksis må dekkes av dem som arbeider på byggeplassen.
Byggenæringen er blitt mye bedre til å ta vare på sine ansatte, men fortsatt er bygg og anlegg blant de næringene som det er farligst å jobbe i. Store forbedringer er skjedd siden 1970-tallet, men ulykkesstatistikken for de siste årene viser at den positive utviklingen har stoppet opp. For å komme videre må det tenkes nytt og tas nye grep. Det er helt avgjørende å se kritisk på hvordan byggeprosjekter organiseres. Måten byggearbeider prises på, kan være moden for radikale endringer.
“Fleksibel organisering” er et gjennomgående tema i norsk arbeidsliv. Midlertidig ansatte er i utstrakt bruk på mange områder. Bruk av innleid arbeidskraft er også svært utbredt i byggenæringen, og er koblet sammen med en fragmentering av prosjektorganisasjoner: Entrepriser deles opp i under-entrepriser og under-under-entrepriser på en måte som gir bedriftsøkonomiske og juridiske fordeler. Men en slik organisering gjør at sikkerheten blir mye dårligere ivaretatt, særlig for de mest utsatte gruppene av arbeidstakere. Byggenæringen er i en situasjon hvor press for å redusere byggekostnadsnivået går aller mest ut over dem som står nederst på rangstigen i norsk arbeidsliv.
Manglende ressurser til informasjon og opplæring
- Vi har identifisert et gap mellom det formelle systemet (arbeidsmiljøloven og forskriftene) og hvordan man faktisk jobber på en byggeplass, skriver NIFU i en pressemelding.
Det formelle systemet som skal ivareta sikkerheten, passer dårlig til situasjonene arbeidstakere på byggeplasser står i til daglig. Arbeidsmiljølov og forskrifter går ut fra at arbeidsorganisasjoner er stabile, med oversiktlige beslutningslinjer, klar ansvarsfordeling og stabil arbeidsstokk. Så enkelt er det ikke i et byggeprosjekt. Der opplever man at svært mange forskjellige bedrifter er involvert, og det er vanskelig å ha oversikt over hvem som gjør hva når, og hvem som har ansvar for hva. Nøkkelen til å forstå hva som skjer er at de utfordringene man får på byggeplass ikke reflekteres i at prosjektene blir uoversiktlige juridisk, eller mindre lønnsomme økonomisk.
På byggeplassene er det et gjennomgående problem knyttet til informasjon, opplæring og kontroll av innleid arbeidskraft: En formann i et større byggeprosjekt sier det slik: «Skulle alle fått den informasjonen de trenger før de starter her, skulle vi hatt en på fulltid som forklarte nyankomne hvordan de skal oppføre seg».
Dersom ledelsen ute på byggeplass virkelig skulle sørge for å integrere alle i sikkerhetssystemene, ville prosjektorganisasjonen antakelig bryte sammen, og man ville ikke klare å holde tidsplaner og budsjetter. Problemet oppstår imidlertid ikke ute i prosjektet, det skapes i måten prosjektet planlegges og prises på. Problemet forskyves ut i prosjektorganisasjonen og blir til slutt et problem for dem som arbeider på byggeplassen. For byggherre og øverste prosjektledelse blir denne situasjonen lett å overse, enten fordi man ikke har så lett tilgang til å se situasjonen på byggeplass “fra innsiden”, eller fordi man velger å se en annen vei.
Fokus på effektivitet og inntjening
Byggebransjen er preget av stor ulikhet mellom folk, og ikke utelukkende mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Et svært viktig skille går mellom innleide arbeidstakere som bare er midlertidig i et prosjekt, og dem som har fast jobb i bedrifter som er med i prosjektet over en lengre periode. Mellom disse gruppene er det store forskjeller, for eksempel når det gjelder informasjon om hva som skjer i prosjektet, tilgang på garderobe og pauserom, og i hvilken grad de mestrer norsk språk. Ved å redusere skillene mellom ulike grupper av arbeidstakere kunne man fått mye bedre mulighet til å utvikle en felles kultur som omfatter alle involverte i prosjektet, og da ville man også hatt mulighet for å få til en mye bedre sikkerhetskultur.
Når man overser kostnadene som sub-entrepriseorganisering og midlertidig arbeidskraft gir i forhold til sikkerheten, skapes det en kløft mellom mange gode intensjoner og hva som faktisk er mulig i sikkerhetsarbeidet. Når byggherre og prosjektledelse ender opp med å kalkulere som om de ekstra sikkerhetskostnadene i komplekse prosjekter ikke finnes, oppstår nødvendigvis diskontinuiteter i gjennomføringsopplegget og dermed økt tidspress og flere kritiske situasjoner. For, som en med ansvar for HMS sa det: «Chop, chop. Tjene penger. Det skal gå fort, så skal det jo gjøres sikkert, men det skal helst gå fort. Det er litt sånn.»