Ikke vær for stolte av Fjordbyen

Våre strandnære, byarealer fra Frognerstranda til Kongshavn er alt sammen arvesølv som vi har fått i fanget mer eller mindre ufortjent.

Med en økende innflytning til byene verden over, har betydningen av byutvikling, og gode byplangrep aldri vært større enn nå.

Sentraliseringstendensene finner naturlig nok uttrykk i en stadig strøm av byutviklingsprosjekter fra arkitekter verden over, der glemte verdier i dagens storbyer vurderes og bringes frem igjen, og der en ny generasjon av unge arkitekter slipper til med sitt syn og sin søken etter ny mening for byorganismen: nytt innhold, ny teknologi, økologisk helhetssyn, nye former for kommunikasjon, en nedskalert form for byvev som etter alt å dømme inviterer til en annen form for byliv. Det dreier seg om utforming av og innhold i byrommene.

Slik sett blir også ”50 prosjekter av unge japanske arkitekter” som bearbeider tanker om gjenoppbygging etter jordskjelvkatastrofen i Japan av interesse. (Ja 82-2011) Kreative tanker og drømmer fra et plaget folk.

Et nettverk av arkitekter kalt Archi + Aid er etablert. Et av dets formål er å støtte rekonstruksjon av katastrofeutsatte byområder. Intensjonen er å få mest mulig ut av nettverket og frembringe omsorgsfull og multifasettert støtte for ny samfunnsutvikling. Utdype stedenes karakteristikk, forsterke det som er spesielt attraktivt ved de ulike stedene som bearbeides. Nye, og i vår sammenheng uvanlige temaer tas opp.

Våre strandområder Filipstad, Bjørvika og Sørenga, har mye til felles med tsunamiherjede, eller jordskjelvrammede områder i fjernere strøk, eller for den saks skyld ørkenområder i Saudi Arabia som nå raskt omformes til byområder.

Hvilke muligheter hadde vi da alt skulle bygges opp på nytt i Bjørvika, etter at operaen var lokalisert? Hvilke muligheter har vi fortsatt? Hvilke prosesser bringer frem de beste løsninger? Hva gjør vi med Filipstad? Vi behøver et nytt nettverk, et Archi + Aid!

4 parallelloppdrag om overordnet plan for utbyggingen av Bjørvika ble lansert i 2000. Her ble det desidert valgt galt prosjekt, gal vei fremover. Mange sa fra om dette.

Hvordan truet den seg frem Bjørvikaplanen som vi sliter med idag?

Hva i allverden ville vi med den fremmedgjørende høyhusmuren i strandkanten mellom fjordlandskapet og den enkle teppebyen bakenfor, der den hviler naturlig og enkelt i sitt bølgende landskap, på ekte Oslovis?

Hvordan ble det med inviterende trivsel mellom høyhusene der selve gaterommet aldri kunne bli noe annet enn en trang avstand mellom de golde høyhusveggene?

Hvorfor deler vi opp Bjørvika-vannrommet med massive boligblokker på Sørenga?

Vi må ikke knase vannrommet ytterligere ved å plumpe digre, klumpete Lambda eller andre store museumsalternativer midt ut i det. Lambda hadde ikke noe smekkert fyrtårn-aktig over seg som kunne rettferdiggjøre plasseringen. Et uforståelig tomtevalg arkitektfaglig sett for en stor bygningsmasse.

Senere, arkitektgenerasjoner vil dømme vår form for byutvikling som vi jo pretenderer å drive, ganske hardt. Det som skjer er kald, kynisk eiendomsutvikling.

Bjørvika-utbygningen er foreldet før den er ferdig. Alt har vi sett før, mange steder, vi vet hvilke virkninger disse bygningsformene har på sinnet og hvordan de vil eldes.

Senere generasjoner ville ha krevet sporområdet senket, slik at naturlige gateløp kunne vært strukket fra byen bakenfor direkte ut mot et bredt , vakkert, generøst parkareal ut mot fjorden, innrammet av en vidt favnende croisette.

Byplansjefen ber om innspill til utformning og innhold på Filipstad. Mitt innspill skal hun få: Legg Filipstad i møllpose i 15 år. Vår generasjon har gjort nok ugagn, denne store og viktige byutvidelsen behersker vi ikke med det mannskapet som er tilgjengelig. Vi er ikke ydmyke nok, oppgaven er for stor, for viktig. Byen vil bli preget i all fremtid av hva vi tillater oss her.

De samme aktørene, eierne, etatene, politikerne, planleggerne sitter fortsatt bak spakene. De er såre fornøyd med det de har fått til; og det kommer mer!
Mens man hisser seg unødvendig opp over Christian Ringnes’ bypark Øst i Ekeberg, planlegges 5 nye høye tårnhus vest i Bjørvika; ingen protester? Hallo! Våkn opp. Hva vil vi med disse tårnene? Blir det god og trivelig by på gateplan av slikt? Vi kommer ikke til å klappe begeistret for 100 meter Nordea bank, 132 meter Plazahotell, enda høyere Postgiro? og 60 og 90 meter NSB tårn.
Oslo får definitivt ikke en moderne skyline med virkemidler fra tidlig i forrige århundre. Høyhusene tilfører ingen trivsel til gaterommet, og vi inviteres ikke opp i toppetasjene for å nyte utsikten. Høye blokker tilfører bare kapital: er dette enda mer samrøre av privat/offentlige interesser? Trenger man kapital for å rydde opp i tidligere synder i dette området ved å begå nye?

Gi meg en inviterende, nedskalert, menneskelig byorganisme, der det gode byliv kan utfolde seg. De høye egoistiske seg-selv-nok bygningene burde vi være ferdige med.

Det som ytterligere gjør meg sikker på at vi ikke er den generasjonen som bør ta seg videre tilrette i Oslos strandsone er de manglende reaksjoner på Hav’s foreslåtte himmelhøye, grove hotelltårn som aksent på Filipstad. Som et slags selsomt kjennetegn for byen vår; en karsk hilsen til alle på vei inn fjorden?
At slikt ikke feies av banen i et hav av protester bekymrer meg.

Vi bør vente på nye aktører.

I en fremtidig prosess bør Plan- og bygningsetaten agere som en inspirerende tankesmie sentralt i et omfattende, mangefasettert fagmiljø, fritt og søkende og uten et ufeilbarlig topptungt hierarki som setter stopper for fri tankeflukt. Kanskje er etaten delt opp i flere ulike divisjoner spisset mot hhv. sprek fremtidstenkning og profesjonell, effektiv saksbehandling.

Det forpliktende, offentlige eierskapet må omdefineres selv om vi fortsatt befinner oss i liberalismens tidsalder.
Hav arbeider da med havneutbygging, NSB tjener ikke pengene på eiendomsutvikling, men kjører raske tog på snorrette skinneganger, Stat og kommune samarbeider hjertelig og konstruktivt til beste for byborgerne.

Og: Statens veivesen innser at den trange Frognerstranda må få overdekket motorvei mens digre Filipstad i støpeskjeen må kunne klare å innpasse en cut and cover trace.

For den som ønsker å bli ytterligere opprørt over herping i strandkanten, ønsker jeg hjertelig velkommen til vakre Fornebu der en monsterpinne-lek er i ferd med å finne sin skremmende form, kynisk lek med digre former i det vakre, sårbare strandlandskapet.

Altså: Vi har gjort nok, det holder nå. Vi har ikke dårlig tid.