Fundamenter for veier og jernbaner vaskes vekk fordi stikkrenner går fulle og vannet tar veier dit det ikke skal.

Klimaendringer kan komme til å gjøre problemene mer alvorlige og akutte enn de ellers ville ha vært. Det er ikke bare mye nedbør som skaper problemer for ledninger under bakken, men også langvarige, harde frostperioder på barmark slik vi har sett de to siste årene. Dette fører til brudd på vannledninger. Men konsekvensene av manglende vedlikehold av vann- og avløpsnettet ville vi snart kommet til å se uansett.

Vann og avløp er i hovedtrekk underlagt kommunal forvaltning, med en rekke lover og forskrifter som forvaltes av fem ulike departementer og flere direktorater, tilsyn og dessuten Folkehelseinstituttet. Det er imidlertid ikke noe departement som har et overordnet ansvar for feltet med tilhørende infrastruktur.

De aller fleste innbyggere i Norge opplever en tilfredsstillende tilstand på vann- og avløpstjenesten, og den er også bedre enn den har vært noen gang, historisk sett. Så god at vi tar rent vann i springen og fungerende kloakk fullstendig som en selvfølge. Men det skjer mye under bakken. Noen tall for å illustrere tilstanden:

Takten på utskiftning og oppgradering av gamle ledninger er 0,66 prosent, dvs. at ledningene må leve gjennomsnittlig 150 år. Det kommer de ikke til å gjøre, og det vil si at vi delvis skyver problemet foran oss – over på neste generasjoner.

Både vann og avløpsledninger har mange hull og skader. Vann lekker ut av vannledningene i store mengder. Gjennomsnittlig lekkasjeprosent for norske vannverk er over 40 prosent. Dette er omtrent rekord i Europa. Rekordtallet i Norge for et kommunalt vannverk er 86 prosent. Grunnen til at vi kan leve med slike tall er at det er mye og godt vann i Norge, men lekkasjene vil øke dersom vi ikke øker tempoet i utskiftningene.

I tillegg til at vannlekkasjer er dyrt og medfører sløsing med vann, får det også konsekvenser for avløpsnettet. Avløpsledningene er også utette, og mye av det vannet som lekker ut av vannledningen lekker inn i avløpsledningene. Det blir med til renseanleggene. Mange norske kommuner har en del avløpsledninger som fører både kloakkvann og regnvann – en etterlevning fra et system før 1967. Disse fellesledningene er typisk i tettbygde strøk med gammel bebyggelse, og det er dyrt å skifte dem ut. I perioder med mye regn kommer det totalt sett for mye vann inn i avløpssystemet og fram til renseanleggene, og kloakkvann går urenset ut i fjordene gjennom overløp. Mange kommuner mangler oversikt over hvor mange overløp de har og hvordan de virker, så de vet ikke hvor mye urenset vann som går i overløp.

En undersøkelse av mengden fremmedvann inn på 14 store renseanlegg i Norge i 2008 viste at Lillehammer lå lavest med 60 prosent og ytre Sandviken i Bergen lå høyest med 86 prosent.

Kan man så ikke bare oppgradere? Det er ikke så enkelt. En viktig årsak er at kommunene mangler fagfolk. Mangler det penger da? For så vidt ikke. Vann og avløp er nemlig selvfinansierende. Kommunen kan dekke inn alle de kostnader de har til drift og vedlikehold gjennom gebyrene, inkludert kostnader til oppgradering av nettet. Ca. en tredjedel av landets kommuner skifter likevel ikke ut noe som helst av ledninger. Gebyrenes størrelse varierer enormt pr. tilknyttet innbygger.

Det politikerne (og vi) bør ta opp til en ordentlig og grundig diskusjon, er hvorfor en delegering til kommunalt politisk nivå på disse tjenestene fungerer så dårlig som det faktisk gjør, og hva vi kan gjøre framover for å utforme et bedre system, blant annet for å møte de klimaendringene som vi nå kan komme til å stå overfor i årene framover. Problemstillingen hører etter vår mening hjemme i Stortinget og etter hvert også i et hovedansvarlig departement.