Boligbehov og boligetterspørsel

Saken viste at det var mulig å stemme for regulering av temmelig nøyaktig 10 000 nye boliger i løpet av fireårs perioden som har gått. I den politiske behandlingen ble imidlertid antall godkjente boliger i nye reguleringsplaner skåret ned med vel 10 prosent slik at planer for bare 9 000 nye boliger ble vedtatt. De som har stemt for flest boligprosjekter er Fremskrittspartiet fulgt av Høyre og Arbeiderpartiet. I en uttalelse til Østlandssendingen sa Fremskrittspartiets Sven Kristiansen at ”Fremskrittspartiet leter etter argumenter for å stemme for flere boliger og ikke etter argumenter for å stemme mot”. Det er en uttalelse vi skulle ønske at både flere partier og flere byråkrater tok etter.

Det mer interessante med tallene er imidlertid at Oslo bystyre bare har vedtatt å regulere tomter til

9 000 nye boliger i en hel kommunevalgsperiode. Dette blir ca 2 250 boliger pr. år og er langt under det behovet som Oslo har for nye boliger. I samme periode har folketallet i Oslo steget med vel 50 000 nye innbyggere, med et gjennomsnitt på 12 700 nye personer pr. år. I Oslo bor det i dag ca to personer pr. bolig. Dersom vi legger til grunn at det også i fremtiden vil bo to personer pr. bolig, så ville det i den foregående fireårsperioden vært behov for mer enn 6 000 nye boliger pr. år for å opprettholde boligstandarden i Oslo. Ca. 55 prosent av Oslos familier består av enslige. Da må man også forstå at det er en grense for hvor mange som kan komme til å bo i samme bolig med mindre flere familier flytter sammen. Når det i den siste fireårsperioden har vært regulert under halvparten så mange boliger som det teoretisk er behov for, forteller det også noe om hvorfor tomteprisene i hovedstaden stiger så sterkt som de gjør. Byggeklare boligtomter er stadig mangelvare. Men til tross for dette finnes det tomter i Oslo som ikke kan bygges ut i dagens marked. I enkelte deler av byen er summen av byggekostnader og (rimelige) tomtekostnader fortsatt høyere enn markedsprisen på nye boliger. Selv om dette ikke er så mange steder i hovedstaden lenger, sier det likevel noe om at boligbehov og boligetterspørsel ikke er det samme. Med unntak av de aller mest svakstilte på boligmarkedet kan man ikke generelt si at det er noen bolignød i hovedstaden. Men når befolkningsveksten i hovedstaden er relativt sett mye sterkere enn boligbyggingen, skjer det likevel en nesten umerkelig befolkningsøkning i en rekke boliger. En stor del av befolkningsøkningen i Oslo kommer fra utlandet, og de fire siste årene spesielt fra Øst-Europa. Gjennom avisoppslag og annet ser vi at denne befolkningsgruppen ikke bor på samme måte som nordmenn. Mange av dem bor i kollektiver eller på flatseng på gulvet i store leiligheter der de leier plass hos en ”kamerat”. I en overgangsperiode kan det kanskje gå bra at nye landsmenn bor tett og til dels uhygienisk, men dersom disse menneskene er kommet til hovedstaden for å bli, er dette ingen holdbar løsning over tid. Da må det skaffes ordentlige boliger også til denne gruppen av befolkningen. Det må bygges mer slik at boligprisøkningen kan holdes mer i sjakk enn det vi har sett de siste 20 årene, og også det siste året.

Det er myndighetenes ansvar å sørge for en boligforsyning som dekker befolkningens boligbehov. Vi som er boligbyggere kan bare gjøre vårt beste for å dekke boligetterspørselen til de som har råd til å kjøpe våre boliger til de priser som rår i markedet.