OPS løsning eller politisk mantra?

Etter min mening er dessverre OPS blitt et politisk begrep som man enten er for eller imot, og dermed ikke et godt grunnlag for å vurdere gode gjennomføringsmodeller.

Foranledningen til ulike former for privatisering eller OPS for offentlige investeringer er ”New public managment”-bølgen (”NPM”) som kom for fullt i Storbritannia med Thatcher-regimet. På begynnelsen av 90-tallet ble dette selve grunnlaget for å diskutere effektivisering av offentlig sektor, med outsorcing eller etablering av autonome resultatenheter.

I Storbritannia gikk man langt i å privatisere investeringer og drift av offentlig infrastruktur og offentlige bygninger, og det ble utviklet samarbeidsmodeller som tilsvarer dagens OPS-modeller (PPP – ”Public-private partnership”), for å sikre at man sammen utviklet gode, effektive løsninger for både investeringer og drift.

Her hjemme gjorde den politiske settingen at privatiseringsbølgen ikke gikk like langt, selv om man gjennom en bred etablering av resultatenheter i det offentlige tok til seg viktige deler av NPM-teoriene. I tillegg fant man i Norge en mellomløsning ved å åpne for offentlige foretak, der målsettingen var å etablere friere resultatenheter uten å miste politisk styring. Fra midten av 90-tallet startet dermed en etablering av offentlige foretak, særlig innenfor eiendom og helse.

Så mens Storbritannia og deler av det øvrige Europa i stor grad konkurranseutsatte investeringer og drift gjennom privatisering, fikk vi i Norge i hovedsak nye resultatenheter uten konkurranseutsetting (med noen unntak).

I de siste 10 årene har man i større grad begynt å vurdere OPS som gjennomføringsmodell i Norge, først innen veisektoren, senere også innen ordinære byggeprosjekter. Gjennom utbyggingen av for eksempel E39 mellom Klett og Orkdal, E18 i Vestfold og Oslo Kommunes gjennomføring av 3 større skoleprosjekter, har man høstet gode erfaringer fra forskjellige områder. De positive erfaringene er tydelige i veiprosjektene, mens det for skoleprosjektene ikke er like tydelige fordeler sammenholdt med investering og drift gjennom egne eiendomsforetak, men heller ikke noen åpenbare ulemper.

De fordeler som særlig er påpekt gjennom veiprosjektene er

• Sammenhengende, effektiv planlegging og utbygging av hele veistrekninger.

• Entreprenørene har incentiv til å finne gode, varige løsninger.

• Entreprenørene har incentiv til å forsere utbyggingen der det er mulig.

I Storbritannia var det i stor grad muligheten for privat finansiering av offentlig infrastruktur som var driveren bak OPS-modeller. Vi ser altså noe andre fordeler i valg av modell i Norge enn det som er opprinnelsen. Og det er her jeg mener vi gjennom politisering av begrepet står i fare for å miste noe av essensen;

OPS i Norge i dag oppfattes i hovedsak som at et privat selskap påtar seg å finansiere, gjennomføre og drive et investeringsprosjekt, gjerne med en tidshorisont på opptil 25 år. Dette innebærer full privatisering, og utfordrer dermed prinsipielle politiske holdninger. Mange stiller spørsmål ved hvorfor den offentlige Norge, med sin finansielle soliditet, skal ”kjøpe” finansiering til sine egne formål. På denne måten er OPS blitt et politisk for eller imot – tema.

Etter min mening må OPS-begrepet avpolitiseres. Dersom man tar tak i de erfaringene som er høstet, er det fullt mulig å etablere norske OPS-løsninger som dyrker de fordeler man har funnet

• Sammenhengende, effektiv planlegging og utbygging.

• Incentiv for entreprenørene til å finne gode, varige løsninger.

• Incentiv for entreprenørene til å forsere utbyggingen der det er mulig.

I dette bildet mener jeg finansieringen i hovedsak er underordnet, og da trenger ikke gjennomføringsmodellen omfatte privatisering av eierskapet. Det viktigste er at man etablerer gjennomføringsmodeller som sørger for sammenhengende prosjektgjennomføring, effektive anskaffelsesprosesser, og at leverandørsiden blir ansvarlig for det ferdige produktet og videre drift på en helt annen måte enn i tradisjonelle modeller.

Ikke bare er dette fullt mulig. Det er også enklere enn en OPS-modell med ekstern finansiering og etablering av privat eierskap. Da kan man også gjennomføre gode OPS-prosjekter i regi av etablerte offentlige verktøy som Statsbygg, Forsvarsbygg, Jernbaneverket og Statens Vegvesen, eller gjennom heleide aksjeselskaper. Dette siste er ikke minst viktig, i og med at prosjektlederjobben som skal gjøres er faglig krevende uansett eierskap.

Men, som sagt, da må politikerne først avvikle OPS-begrepet som politisk arena der man er for eller imot privatisering av offentlig virksomhet; Er det innen rekkevidde?