Shoppenhauer - selvfølgelig

Nesten uten unntak går de på luften når de fleste av oss har lagt hodet på puten. Forleden kveld - rett før jeg skrudde av TV`n - dukket det opp et slikt program. Det handlet om den tyske byen Freiburg, som også går under navnet ”verdens grønneste by”.

Energiproduksjon, energiforbruk, industriell produksjon av utstyr til energi, transport og behandling av avfall i denne byen er styrt av ønsket om å redusere bruken av energi og utnytte den energien som finnes mer eller mindre gratis rundt oss.

Merkelappen ”verdens grønneste by” har ikke kommet gratis til Freiburg. Motstanden har vært enorm. Men det var noen som våget å gå foran og kreve at det skulle bli slik som det til slutt ble. Freiburg har vært gjennom en prosess som den tyske filosofen Arthur Schoppenhauer for mer enn 150 år siden beskrev slik:

”Først ler vi av det. Så kjemper vi i imot med alle midler. Til slutt blir alt selvfølgelig.”

Friburg er nå langt inne i siste fase av Schoppenhauers tese: Byens innbyggere innser at det som skjer rundt dem og måten de selv opptrer på bare er helt selvfølgelig.

I Freiburg vet alle at et passivhus koster 10% mer enn en vanlig bolig, og at energikostnadene i slike boliger reduseres med 90%. Likevel finnes det få passivhus i Freiburg. Det er energisparing som er normen i byen. Hvorfor? Fordi det selvfølgelig tar tid å bygge en hel by eller et tettsted med passivhus.

Passivhus har kommet på moten også i Norge. Et entreprenørselskap med respekt for seg selv kan ikke drive i bransjen uten å skryte av at de bygger passivhus. I realiteten er det slik at det tar 20-40 år før slike hus monner i den store energisammenhengen - omtrent like lenge som det tar å utnytte vindmulighetene i Norge. Derfor satset Friburg selvfølgelig på energisparing. Overskuddsenergien fra en flora av produksjonsenheter går rett inn i nettet, og produsentene får betalt enten energibidraget er minimalt eller stort.

Norge flommer over av energi - vannkraft, olje, gass, sol, kulde og enorme vindmuligheter. Det gir nasjonen grunnlag for dramatiske energivalg. Det gir nasjonen grunnlag til å utvikle ny teknologi og skape tusenvis av nye arbeidsplasser. Likevel befinner vi oss midt i en blanding av Schoppenhauers første og andre fase - mellom latter og energisk motstand. Det selvfølgelige har ingen plass.

Vi har levd med et politisk energiforlik siden 2008. Kan noen med hånden på hjertet si at det har hjulpet noe særlig? Bare det å bruke ordet ”forlik” forteller oss at et slikt dokument neppe vil gi dramatiske endringer i tenkning og handling. Energilandet Norge er en energisinke. Vi blir fraløpt av land som tør å satse, som tør å tenke annerledes.

Virksomheten til norske miljøorganisasjoner er et typisk eksempel på Schoppenhauers syndrom. Energipolitikken terroriseres av miljøklubber som Bellona, WWW, Natur og Ungdom og Naturvernforbundet. De er ektefødte barn av Shoppenhauers to første faser. De sørger for at det politiske miljøet verken er fornybart eller produktivt. Hver gang en av organisasjonene slår en fjert - og det gjør de hele tiden - styrter media til og gir dem bred dekning. Det er trist.

Nå hører vi at det er et nytt energiforlik på gang i Stortinget til høsten eller til våren. Det blir helt sikkert en ny kamp om prosenter, nye milliarder som skal brukes til å redde regnskogen på den andre siden av havet, nye milliarder til CO2-fangst på Mongstad, mer salg av gass til utlandet slik at andre kan bygge gasskraftverk og vi slipper å brenne gassen selv, ingen klare målsettinger som endrer våre holdninger, ingen utvikling av ny teknologi og ingen nye arbeidsplasser. Kort sagt - et forlik som blir et nytt største felles multiplum av ingen ting, et forlik som ikke produserer en eneste kilowatt.

Norge er et land med utrolige vindressurser. Utbyggingen sinkes av facebook-grupper, lokalpolitikere og motstandere som aldri har hørt eller sett en vindmølle. Men de er imot. Det blir ikke bedre av at vi har et energibyråkrati som har skuffene fulle av utbyggingssøknader som aldri vil bli behandlet.

Mens Norge i 1970-80-årene pøste inn milliarder av forsknings- og utviklingskroner i oljeindustrien og utviklet ny teknologi og en flora av leverandørbedrifter, skjer det ingen innenfor vindkraft og andre fornybare energiformer. Noen glimrende teknologer med gode ideer har forsøkt. Det har stort sett ikke gått bra. De ble enten ledd av eller motarbeidet. Dersom de var tatt inn i varmen slik idémakerne i olje-Stavanger ble, ville norsk fornybar industri sett helt annerledes ut. Nå er det lille Danmark og store Tyskland styrer alt. De har industrien, teknologien og arbeidsplassene. Vi har altså ikke lært av våre egne erfaringer.

Norge er omgitt av gratis og fornybare energiressurser som sol, kulde og bølger. Politikere har besluttet at vi ikke skal bruke elektrisitet, olje, gass eller kull til å varme opp eller kjøle ned bygninger. Nye forskrifter forteller oss at vi skal beskytte oss mot solstråler og kulde. Men ingen bryr seg om å ta vare på denne energien for gjenbruk til oppvarming og avkjøling. Den utgjør enorme energimengder. Selvsagt.

Norsk energipolitikk utvikler altså ikke nye produkter for ny teknologi, finner ikke opp utstyr til å ta i bruk ny og fornybar energi, utvikler ingen ny industri, utvikler ingen nye arbeidsplasser. Jeg vet at noen går svanger med enkle metoder for fangst av fornybar energi og produksjon av energi fra et råstoff som ikke gir et milligram utslipp. Ideene er så enkle og selvsagte at de nesten er latterlige. Disse menneskene gir dessverre opp før de i det hele har starter utviklingsarbeidet. De vet at de må gå en canossagang mellom mektige krefter som sitter på beslutningene og pengesekken. De orker ikke. I tillegg rammes de ofte av Schoppenhauers syndrom - de blir latterliggjort eller motarbeidet.

Enova er en enorm skuffelse. Tanken om å etablere et direktorat, som skulle styre en storstilet satsing på utvikling av nye energiformer og gi støtte til industriell utvikling av utstyr til produksjon, var utrolig god. Enova er opptatt av å redusere forbruket av energi, mens teknologien som trengs til å nå målet er uinteressant. Da må du til Forskningrådet. Felles for Enova og i Forskningsrådet er at du må gjennom et byråkrati som gjør at som har de gode ideene gir opp eller avgår ved døden før ideene har blitt til virkelighet.

Norsk energipolitikk styres av diskusjon om prosenter nedgang i forbruk av ditt og oppgang av datt. Det tas ingen kraftfulle beslutninger som gjør at nye tenkning, handlermåte og idéskapning blir så selvfølgelig som de ble i Freiburg.

Hva trenger Norge?
• En total energiplan for hele landet som dekker alle sektorer - med tydelige, og tøffe krav og målsettinger.

• Planen skal inneholde krav om at alle boliger og alle andre bygninger skal levere et energiregnskap hvert eneste år. Regnskapet skal fortelle hvor mye energi vi har spart.

• Andre definerte sektorer og virksomheter i samfunnet skal levere tilsvarende energiregnskap hvert år.

• Regnskapet skal fortelle hvor som er investert for å spare energi. Investeringen som gir resultater skal gå til fradrag på skatteseddelen, enten det dreier seg om boliger, privat virksomhet eller offentlig virksomhet.

• Ved årets slutt reduseres strømregningen i forhold til hvor mye energi du har spart.

• Alle oppmuntres til å spare og produsere energi. Overskuddet selges til energiselskapene enten de er små eller store og går rett inn på nettet.

Tør norske politikere å satse slik? Jeg vet ikke. Vi gjorde det da olje og gass ble funnet på norsk sokkel. Det er store sjanser for at alt blir som før i norsk energipolitikk.