Gull i samferdsel

Budsjettprosessen er i gang. Rundt 1000 milliarder kroner skal fordeles før statsbudsjettet legges frem i oktober. I følge Stoltenberg er det i budsjettprosessen at de politiske målene gjøres om til virkelighet. Som mange ganger før legger han selvsagt til; ”vi skal bruke de store pengene på de store oppgavene”. Hovedbudskapet er likevel at budsjettet blir stramt, men ikke strammer enn at det blir rom for satsinger innen de tre hovedområdene som sentrumskameratene har valgt ut; nemlig samferdsel, omsorg og skole.

Samferdsel er altså enda en gang plukket ut som et satsningsområde av regjeringen. Heldigvis, for behovet for å gjøre noe med vei og banenettet i Norge er enormt. Det er ikke uten grunn at vi nordmenn er så opptatt av forbedringer innen samferdsel. Økte bevilgninger til vei og bane er mat for velgerne. Det vet regjeringspartiene. Det har de lært av opposisjonen. Og de rød-grønne har virkelig gjort et seriøst forsøk. De kan ta mesteparten av æren for at budsjettene til Samferdselsdepartementet har økt fra 19 milliarder i 2003 til 29 milliarder i 2011. Dette er en imponerende økning, og skal vi ta signalene fra Thorbjørnsrud på alvor, så fortsetter nok denne trenden inn i 2012.

Men til tross for at de rød-grønne gjennom sine bevilgninger har forsøkt å invitere til mesterskap innen samferdselsutbygging, så har dessverre historien vist at Samferdselsdepartementet, Veidirektoratet og Jernbaneverket ikke har klart å møte forberedt til start. Dette ble bekreftet enda en gang gjennom NRKs avsløringer om at Samferdselsdepartementet heller ikke i 2010 klarte å bruke opp budsjettmidlene som var satt av til vei og bane. Den nylig publiserte rapporten fra DIFI vedrørende organiseringen av Samferdselsdepartementet er også bedrøvelig lesning. DIFI konkluderer med at departementet er både gammeldags og ”satt”, preget av lite langsiktighet, lav analysekapasitet og lite oppmerksomhet om utvikling, utprøving og nytenking. Departementet evner for eksempel ikke å gjøre noe med signalene fra politisk ledelse om å slutte med den klattvis utbygging av vei og bane. Rapporten reiser også spørsmål ved om departementet er for prisgitt underliggende etater som Jernbaneverket og Veivesenet.

En mer eller mindre samlet byggenæring har i flere år antydet at vi må gjøre noe med hvordan vi gjennomfører samferdselsprosjekter i Norge. Organiseringen av departementet og samspillet med de underliggende etatene er det flere enn meg som har satt spørsmålstegn ved. Jeg håper derfor konklusjonene i rapporten til DIFI blir en vekker i regjeringsapparatet. Økte midler må følges opp med en mer visjonær politikk innen samferdselssektoren. Nasjonal Transportplan trekkes frem som stedet for visjoner og vyer av samferdselsministeren, men jeg må dessverre si meg enig i kommentaren til en av departementets egne ansatte, som er trukket frem i rapporten til DIFI: ”NTP-prosessen starter med store visjoner og interessante scenarioer, men ender opp med en bunke enkeltprosjekter”.

Om regjeringen virkelig vil vinne velgere på sin satsning på samferdsel, tror jeg de må gjøre mer enn å omorganisere noen avdelinger i departementet, som følge av rapporten til DIFI. De må også gjøre mer enn å forsøke å overby opposisjonen i budsjettarbeidet, for bevilgede penger er intet bevis for at noe skjer, det har den manglende budsjettoppnåelsen til Samferdselsdepartementet de siste to årene bevist.

Jeg tror regjeringen må gjøre som alle gullvinnerne i Holmenkollen; sette seg noen ambisiøse mål. Dette målet må gjerne involvere en visjon om å utvikle byggenæringen steg for steg, for ikke å glemme departementet og de underliggende etatene. De må våge å tenke nytt i treningsarbeidet, og for eksempel ta i bruk internasjonal erfaring med tidlig involvering av leverandører og økt bruk av livsløpsentrepriser. Sist, men ikke minst, må de våge å tenke mer langsiktig og fokusere på å utvikle best mulige løsninger for samfunnet, i stedet for ensidig fokus på laveste pris i tilbudsøyeblikket. Om regjeringen evner å gjøre dette, er jeg sikker på at en samlet byggebransje vil heie de frem nesten like entusiastisk som publikummet i Holmenkollen heiet frem nasjonens helter under VM. De har sterke utfordrere i opposisjonspartiene, men snur de seg raskt, kan de kanskje klare å ta gull i samferdsel før neste valg.