Et statsbudsjett med 12 nuller

Budskapet fra finansminister Sigbjørn Johnsen er at budsjettet blir stramt. Dette betyr ikke at alt er bundet opp i faste poster, men handlingsrommet er lite. Dagens Næringsliv skriver at Johnsen vil ha 5-9 milliarder friske kroner å sette inn på områder som omsorg, skole og samferdsel etter at faste poster og utgiftene er dekket.

Det høres kanskje mye ut, men det er snakk om mindre enn en prosent av totalbudsjettet. Prioriteringene må bli harde, når disse tre hovedområdene skal ha forrang. Aps sykehjemsgaranti veier tungt. Dette samme gjør SVs skoleoffensiv og Sps veiløfter.

Veiskille

Statsminister Jens Stoltenberg sier at Norge står ved et veiskille. Nå gjelder det å finne den riktige dose med oljepenger. Den som holder veksten ved like og som motvirker effektene av den europeiske gjeldskrisen, men som ikke bidrar til oppheting og enda høyere rentenivå enn det sentralbanksjef Øystein Olsen nylig forespeilte gjeldstyngede nordmenn.

De fleste finanseksperter ser 6-tallet som «naturlig». Allerede her vil mange låntakere kaste inn håndkleet. En rente ut over dette betyr katastrofe. Å avverge et skrekkscenario med en løpsk rente gjennomsyrer alt budsjettarbeid.

Statsministerens formaninger kan høres truende ut, men er egentlig et gledesbudskap. Norsk økonomi er tilbake i et normalår, etter massiv innsprøytning av statlige milliarder i 2009 og 2010. Unntaksfasen er over, og hverdagens sjonglering med velkjente, finanspolitiske virkemidler tar over.

Nå går norsk økonomi så godt at det gjelder å bygge reserver og holde igjen på pengebruken. Den europeiske gjeldskrisen omgir Norge på alle kanter. Det skal lite til før ringvirkningene rammer eksportindustrien, selv om bildet er lysere enn ventet.

Blåmandag

Gjør vi feil nå, sier statsministeren, vil konsekvensene for folk flest bli enorme. Får vi økt ledighet og renten i spill, vil noen millioner her og der til gode formål være lite verdt. Statlig løssluppenhet gir garantert økonomisk blåmandag. Dette er en sosialøkonomisk grunntese som det bare gir ytterst kortvarig glede å overse.

På Thorbjørnrud var finansministerens komprimerte og jordnære beskrivelse til pressen at «det går bra for Norge i en usikker verden». Det er mildt sagt en forsiktig måte å beskrive situasjonen på.

Noen enkle tall viser Norges plass i solen, landet uten statsgjeld og med vel 3.000 milliarder på bok. Anslagene om overforbruk i forhold til handlingsregelen er nedjustert i et tempo ingen trodde var mulig så sent som under budsjettkonferansen for bare ett år siden. I år regnet Finansdepartementet med 7,4 milliarder i overforbruk, mot 19 milliarder i fjor.

På skinner

På Thorbjørnrud i mars i fjor snakket Johnsen om tre-fire år før budsjettet var tilbake på den såkalte fireprosentbanen, den som er definert som forsvarlig bruk av oljepenger. Nå viser det seg at dette målet nås allerede i år. Derfor mener flere økonomer, blant dem SSB-sjef Hans Henrik Scheel, at en mekanisk bruk av handlingsregelen gir for stor vekst i de offentlige utgiftene og beløpet kanskje må fryses.

Ingen andre land er i nærheten av å ha slike statsfinanser som Norge. Bak dette ligger det dels heldige omstendigheter utenfor regjeringens kontroll, dels edruelig styring og godt makroøkonomisk håndverk.

Johnsen peker særlig på tre forhold: Lavere sykelønnsutbetalinger, høyere saldo på oljefondet (Statens pensjonsfond utland) enn beregnet ved årsskiftet og større skatteinntekter. Norsk økonomi har godt fotfeste.

Regjeringen lyktes med krisehåndteringen, det sier både velgerne og næringslivet. Stoltenberg vil passe seg vel for å skusle bort denne unike muligheten til å styrke velferdsstaten ytterligere. Så ingen bør vente de helt store løftene før høstens valg.

Politisk analyse av Per Christensen, NTB