Risikoplasseringen ved uforutsette grunnforhold

Det har fremkommet uenighet mellom Advokat Frode Lid i Deloitte og advokat Ulrikke Teige i NCC Construction vedrørende risikoplasseringen ved uforutsette grunnforhold i entreprise.

”Er det byggherren som prosjekterer arbeidene (utførelsesentreprise), vil byggherren ha risikoen for grunnforholdene. I en totalentreprise etter NS 3431 vil dette utgangspunkt være motsatt.”, skriver Lid i sin artikkel publisert i siste nummer av Byggeindustrien (2/2011).”Dessverre tar han feil utgangspunkt med den følge at slutningene i artikkelen blir feil”, skriver Teige i sin kritikk av Lids artikkel, publisert på bygg.no den 14. februar.

Utgangspunktet – en plassert risiko
Prosjekteringsrisiko er en plassert risiko mellom byggherren og entreprenøren, både i utførelses- og totalentrepriser. Hvem som har påtatt seg ansvaret for grunnforholdene følger dermed ikke av prosjekteringsansvaret i seg selv, men av reguleringen i den standardkontrakten partene har brukt. Det blir derfor, som Teige skriver, misvisende av Lid å si at risikoen for uforutsette grunnforhold følger av prosjekteringsrisikoen.

Teige trekker på sin side feil slutninger av NS 3431 og NS 8405 når hun snakker om hva som skal til før risikooverføring finner sted. Hun tar et steg for langt, ved å unnlate først å angi det rettslige utgangspunktet om at risikoen for grunnforhold følger av standardkontrakten mellom partene.

Det følger imidlertid av dommen fra Frostating lagmannsrett av 8. november 2010, som Lid også omtaler, at kontrakten ikke er avgjørende for risikoplasseringen ved uforutsette grunnforhold. Til tross for at ordlyden i kontrakten og henvisningen til NS 3431 tilsa at entreprenøren skulle bære risikoen for grunnforholdene, ble ansvaret her plassert hos byggherren - ut fra en tolkning av partenes forutgående forhandlinger og etterfølgende opptreden.

Totalentreprisemodellen
Det karakteristiske for totalentrepriser er at totalentreprenøren bærer risikoen for så vel prosjektering og utførelse. Videre bærer entreprenøren risikoen for grunnforholdene ”med mindre han godtgjør at han ikke burde tatt dem i betraktning”, jf. NS 3431, pkt. 8.2.2.

I sitt motinnlegg til Teige den 15. februar skriver Lid at totalentreprenøren i utgangspunktet har risikoen for uforutsette grunnforhold, da det er totalentreprenøren som må godtgjøre at han ikke burde tatt forholdene i betraktning, etter denne bestemmelsen. Vi er enig i dette. Byggherren vil sikre seg mot å ”overta” denne risikoen. Dette illustreres blant annet i saken fra Borgarting lagmannsrett av 2. februar i år, hvor det var av vesentlig betydning for byggherren og økonomien i prosjektet at all risiko, herunder for grunnforholdene, ble overført til totalentreprenøren. Partene hadde derfor inntatt en egen funksjonsbeskrivelse i kontrakten hvoretter entreprenøren hadde ansvar ”for alle forhold i grunnen”. Bestemmelsen gikk dermed lengre enn NS 3431 når det gjaldt entreprenørens risiko. Lagmannsretten uttalte at det ikke var avgjørende hvorvidt man la funksjonsbeskrivelsen til grunn, ettersom det allerede fulgte av NS 3431 pkt. 8.2 at entreprenøren hadde ansvaret for grunnforholdet. Entreprenøren hevdet derfor forgjeves at han ikke burde ha oppdaget eller tatt grunnforholdene i betraktning.

Teige skriver: ”Han [Lid] trekker dermed den slutningen at totalentreprenøren som utgangspunkt har risikoen for utforutsette forhold i grunnen, noe som er feil når man ser på NS 3431’s ordlyd. (…) Kan totalentreprenøren godtgjøre at han ikke kunne ta forholdet i betraktning så har han heller ikke risikoen.” Etter vårt syn er Teiges poeng ikke annet enn forlengelse av følgende utsagn i Lids opprinnelige artikkel: ”Det må legges til grunn at totalentreprenørens ansvar er vidt, men ordlyden tilsier at forhold som ikke burde vært avdekket av totalentreprenøren helt eller delvis er byggherrens risiko.” Det er dermed vanskelig å se hva Teige mener er feil med Lids fremstilling på dette punkt.

Utførelsesentreprisemodellen
Uførelsesentrepriser kjennetegnes ved at entreprenøren står for utførelsen, mens byggherren står for prosjekteringen. Videre bærer byggherren risikoen for at grunnforholdene er slik entreprenøren ”hadde grunn til å regne med”, jf. punkt 19.3 annet ledd, i NS 8405. Prinsippet er en kodifisering av gjeldende rett, blant annet slått fast i den såkalte ”Salhusbrodommen” (Rt. 1999 s. 922).

”I en utførelsesentreprise er det byggherren som har risikoen for grunnforholdene. Dette er naturlig i og med at byggherren har ansvar for prosjekteringen av arbeidene, og hvor entreprenørens tilbud er basert på det materialet som byggherren har latt utarbeide.”, skriver Lid i sin opprinnelige artikkel.

Ut fra ordlyden i punkt 19.3 vil avgjørelsen med hensyn til hvorvidt risikoen kan plasseres hos entreprenøren, bero på en helhetsvurdering, der utgangspunktet er at byggherren bærer risikoen for grunnforholdene. Det må således foreligge klare holdepunkter for at risikoen skal overføres til entreprenøren. Det er derfor ikke lett å forstå i hvilken grad Teige mener Lid tar feil når hun skriver: ”Det er (…) ingen grunn til å la seg overraske over at domstolene i en rekke saker har lagt ansvaret for grunnforholdene på byggherren. (…) Det er byggherren som er ansvarlig for byggets eller anleggets plassering. Entreprenøren har normalt ingen mulighet til å påvirke dette, og det er heller ikke mulig å prise en slik risiko.”

Terskelen er, og bør være, høy for å fravike utgangspunktet om at det er byggherren som skal bære risikoen. Kostnadsmessige hensyn tilsier at en entreprenør ikke skal måtte foreta selvstendige grunnundersøkelser for å klarere risikoen for uforutsette grunnforhold i forkant av en byggherres prosjektering, også jf. Lids ovenfor siterte uttalelse. Som regel vil byggherren selv sørge for å innhente en geoteknisk rapport over grunnforholdene før han setter i gang. Entreprenøren vil da bare ha risikoen for å utføre byggearbeidene i henhold til det prosjekterte grunnlaget.

”Etter NS 8405 pkt 19.3 har byggherren risikoen for at grunnforholdene er slik entreprenøren hadde grunn til å regne med. Det er derfor ikke stor forskjell mellom ansvaret for grunnforhold i hoved- og totalentreprise.”, skriver Teige i sitt innlegg. Dette blir misvisende. Forskjellen ligger nettopp i at risikoen er plassert ulikt i hhv. NS 8405 og NS 3431.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Madeleine Bjaaland.