Les Byggeindustrien digitalt
Styret i NFF (Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk), en forening som representerer et tusentalls medlemmer i tunnelbransjen, er av den oppfatning at beskrivelsen til Brøndbo er noe unøyaktig og derfor bør kommenteres.
Innlegget til Brøndbo har tydeligvis vakt interesse i fagmiljøet for det er allerede kommet flere umiddelbare kommentarer på dette på Bygg.no. Det er nyttig og viktig med debatt og vi i NFF er oppriktig glade for at Brøndbo med sitt innlegg inviterer til debatt.
Først det generiske ved selve innlegget til Brøndbo. Når overskriften er å lese ”Norsk tunnelteknologi – Norges beste” så forventer man at det er norsk tunnelteknologi i sin fulle og vide bredde som debatteres i den påfølgende artikkelen. Det er det faktisk ikke. Hele artikkelen er i grunnen skåret ned til å gjelde visse elementer av det som kan sies å være norsk tunnelteknologi samt noen spredte og tildels feilaktige spark som gjør artikkelen vanskelig å forstå.
For å ta det enkle og essensielle først. Vi er ikke uenige i at konturen i norske tunneler kunne vært bedre enn den i mange tilfeller er i dag. Formannen sa sogar i sin velkomsttale til fjorårets Fjellsprengningskonferanse som følger:
”Det sårer meg faglig når jeg i 2010 opplever tunnelkonturer som er like ujevne og ødelagte som for flere tiår siden, faktisk var de ofte bedre den gangen. I 2010 er det ikke teknologi-tilgang eller utstyr og hjelpemidler som styrer denne kvaliteten. For vi har gode verktøy for å skape det produktet vi vil ha. Snarere er det kontrakt, tid, penger og manglende spesifikasjoner og krav som dominerer kvalitetsutfallet. Kan hende er det slike forhold som vil spenne beina under den norske tunnelbyggemetoden, mer enn noe annet!”
Vi er faktisk sikre på at den norske tunnelstanden både kan og vil sprenge jevne og pene tunnelkonturer. Vi er faktisk sikre på at vi i dag har en rekke av de teknologiske hjelpemidlene som skal til for å oppnå dette ønsket om en jevn kontur, og en vel bevart kontur uten for stor grad av oppknusing og sprekkedannelse. Vi er også sikre på at det er både vilje og kunnskap tilgjengelig for å levere en optimal kontur og fokuset på dette temaet har økt de senere år.
Det pågår faktisk en god del i bransjen for tiden knyttet til disse elementene. I regi av NFF så gjennomføres det to delprosjekter innenfor konturkvaliet i vår utviklingskomité (borenøyaktighet og sprengningsteknikk). I Bransjemøtet vårt som ble avholdt 25 januar var nettopp dette tema for presentasjoner og diskusjoner. I regi av Statens vegvesen kjøres prosjektet ”Moderne vegtunneler” der konturkvalitet også er tema, med flere pågående forsøk med alternativ kontursprengning. Så det jobbes aktivt for å øke fokuset på en bedre konturkvalitet, og hva som er nødvendige for å oppnå dette. En ting er sikkert, det vil kreve mye av alle involverte aktører fremover, og kanskje mest på holdninger.
Det er imidlertid ikke sikkert at det er disse tekniske elementene alene som er kritiske når det gjelder å sprenge med et godt resultat.
Snarere kan det ligge et potensial for forbedring i kontraktuelle forhold. Det er for eksempel byggherrene som må definere hvilke krav som skal stilles til konturen og benytte de muligheter som ligger i kontrakten til å bestille utførelse, både med hensyn til metoder og verktøy som skal benyttes for å oppnå det man ønsker.
Norske kontrakter er bygd opp slik at entreprenørene konkurrerer på pris. Antar man at entreprenørene betaler det samme for sprengstoff, bolter, diesel, utstyr o.l. blir konkurranseelementet effektivitet, eller fremdrift! Dette kontraktsregimet er i all hovedsak styrt av byggherrene. Dersom alle impliserte parter tar bort noe av fokuset på ferdigstillelsesdato og belønner kvalitet så blir sluttproduktet bedre. ”Gulrot” heller enn ”pisk” også for å gjøre konturen bedre.
Vi er av den oppfatning at Brøndbos angrep på teknologiutviklingen i Norge med økede borlengder etc. også fortjener en kommentar. Dersom Norge som et høykostnadsland, både på varer, tjenester og personell skal være konkurransedyktig så må det være fordi vi er i stand til å utvikle høyteknologiske løsninger, tids- og kostnadseffektive tiltak som utnytter de fordeler optimalt med de ressurser man har tilgang på. I dette tilfelle ikke minst høyst kvalifisert fagpersonell, og sikrer oss til enhver tid ønsket høy kvalitet og optimal materialutnyttelse. Det bringer nok ikke norsk tunnelteknologi fremover om vi skal gå tilbake til den teknologien som ble benyttet i 60-70-80 årene. Snarere er det om å gjøre for bransjen at vi lærer oss å utnytte de fordelene som er tilgjengelig for oss med den teknologiutviklingen vi har opplevd, samt naturligvis også med den som man vet kommer i fremtiden. For teknologiutvikling vil skje så lenge det finnes incitament for det, og incitament i denne sammenheng er forbedret effektivitet. Ei heller tunnelteknologiutviklingen står stille og vi må la denne utviklingen jobbe for oss, ikke mot oss. Så får vi håpe at ikke incitamentene blir borte for partene i bransjen, det vil være svært uheldig.
Selv husker jeg da jeg jobbet i Saudi Arabia og vi testet kombinasjoner av hullgeometri, sprengstoff osv. for utsprenging av lagerkaverner for raffinerte oljeprodukter og endte opp med detonerende lunte i konturen og liten konturhullavstand som det saliggjørende. Å forsøke å innføre det på norske tunnelprosjekter da jeg kom hjem midt på nittitallet sendte meg i klammeri med mange. Men dette var en enkel nøkkel til suksess der kravene til jevnhet var svært strenge. Det er nemlig ikke så mye energi som skal til for å ta ut den siste ”skalken” av berg i konturen.
Når det gjelder den noe overfladiske måten Brøndbo i sin artikkel karakteriserer den norske tunnelbyggemetoden på er det i beste fall et bevis på at han ikke ser helheten i dette , og på en for lettvint og ironisk måte kategoriserer bransjen. Derfor lar vi dette ligge ukommentert.
Brøndbo skriver i sin overskrift ”Norges beste”, da blir vi i tvil om det er en skrivefeil, skulle det vært ”Verdens beste”? Vi vet at norsk tunnelteknologi er en ettertraktet eksportvare; til Østen der Kina og Hong Kong, Singapore, India og Nepal er land som nyter godt av denne kompetansen. Til Syd-Amerika der vannkraftprosjekter bygges etter norsk lest tilpasset de lokale forholdene. For å nevne noe. Det er kan hende ikke et mål på suksess at man sprer norsk tunnelteknologi rundt om i den store verden. Dog, det er en bekreftelse på at dette tunnelkonseptet har universell anvendelse med markedsverdi internasjonalt, og mange vil lære norsk tunnelteknologi. I dag begynner flere elementer av denne teknologien å vinne frem internasjonalt, teknikker vi har jobbet med gjennom flere tiår, noen ganger markedsført under andre betegnelser.
Det er behov for å jobbe videre både med kontrakter, spesifikasjoner, tekniske løsninger, utstyr osv. i forbindelse med kvaliteten på tunnelkonturen. Tunnelbransjen må være uforbeholdent nyfiken og ydmykt søkende etter kunnskap og viten. Samtidig må det finnes incitament og rom for slik virksomhet i et samarbeidsklima mellom partene i bransjen som motiverer for slik utvikling. Et samspill med; rause byggherrer, kreative entreprenører, dristige konsulenter, utviklende leverandører, innovative forskere og nyskapende akademia. NFF stiller gjerne i en debatt om norsk tunnelteknologis status i dag, nødvendigheten av en slik debatt er til stede og vi vil bidra med vårt.
Varsku her!