Resepten på sosial dumping

I motsatt fall ville de bli sagt opp og ”svartelistet” for fremtidige oppdrag i Norge. Så har vi altså kommet dit hen at norske kommuner konkurranseutsetter sin renovasjon til selskaper som vinner anbud ved hjelp av innleid utenlandsk arbeidskraft. Antyder jeg at norske kommuner på den måten er blitt en arena for sosial dumping? Ja mer enn det: Jeg påstår at lemfeldig anbudspraksis i kommunene og manglende kontroll ganske regelmessig undergraver norske arbeidsplasser og faktisk fortrenger seriøse norske firma fra konkurransen om viktige oppdrag. Vi har nok av eksempel på at det verken stilles krav om skatt, lønns- eller arbeidsvilkår i utlyste anbudskonkurranser. Ikke minst gjelder dette bygg- og anleggsoppdrag.

Utleie av arbeidskraft er blitt ”big business” i Norge. Eksemplet fra Adecco er i og for seg illustrerende for det som holder på å skje, med den forskjell at Adecco vanligvis er et norsk utleieselskap som gjennomgående driver seriøst med norske lønns- og arbeidsvilkår. Likevel; det er bare én grunn til at selskapet henter renovasjonsarbeidere fra Polen.

Allmenngjøringslov, solidaransvar, identitetskort og verneombudsordninger til tross, erfarer vi at utleieselskapene stadig finner nye veier til store fortjenester. Resepten er som følger:

• Norske eiere etablerer et aksjeselskap i et gunstig EØS-land, eksempelvis Litauen, med det formål å leie ut billig arbeidskraft til norske selskaper.

• Selskapet leier inn arbeidskraft fra et annet EØS-land, eksempelvis Romania.

• Rumenske arbeidstakere på litauiske kontrakter, leies ut til norske selskaper som trenger arbeidskraft i en tidsbegrenset periode.

• All fakturering skjer til det litauiske selskapet.

• All lønnutbetaling skjer via internasjonale bakkonti i Romania. (Arbeidstakerne mottar kun oppholdskostnader og håndpenger mens de er i Norge. Også det skjer fra Litauen.)

• Arbeidstakerne skatter ikke til Norge, ikke til Litauen eller Romania. Det ytes ikke feriepenger.

• Utleieselskapet i Litauen belastes ikke noen form arbeidsgiveravgift og har selvfølgelig ingen utgifter til pensjon.

For de impliserte kan dette virke som en ”vinn-vinn-situasjon”. Det norske innleieselskapet gis anledning til å utnytte billig utenlandsk arbeidskraft. Utleieselskapet i Litauen hover inn enorme fortjenester som kanaliseres tilbake til eierne, gjerne via morselskaper på Jersey, Cayman Islands eller andre skatteparadis. De rumenske arbeidstakerne får godt betalt arbeid. En timefortjeneste på 40 til 50 kr er ganske formidabelt i traktene der omkring.

Og så er det naturligvis noen som taper! Det er:

• Seriøse norske firma som mister oppdrag. De har ingen mulighet til å konkurrere med slike vilkår.

• Det norske samfunnet som ser at arbeidsplasser, skatt og avgifter forsvinner til utlandet

• Norske arbeidstakere som mister arbeid og inntekt og som opplever at opparbeidete rettigheter undergraves.

Tl våren skal Regjeringen legge fram en egen stortingsmelding om arbeidsmiljøspørsmål. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har for lengst signalisert at kampen mot sosial dumping blir et hovedelement i meldingen. Skal vi komme dette uvesenet til livs, må vi være villige til å vurdere et sett av virkemidler – fra lov- og regelendringer til utvidet innsyns- og aksjonsrett fra arbeidstakerorganisasjonenes side.

På slutten av 70-tallet sa vi med daværende statsminister Odvar Nordli at Norge var ”en øy i at hav av arbeidsledighet”. Slik er det også i dag. Og med et felles europeisk arbeidsmarked må vi regne med at flere vil søke dit det er arbeid å få. Derfor må kampen mot sosial dumping også føres utenfor landets grenser. Da er det ett grunnleggende prinsipp som må gjelde, nemlig:

• Utenlandske arbeidstakere skal aldri ha dårligere lønns- og arbeidsvilkåreller sosiale rettigheter enn det som er vanlig i vertslandet. Og det er vertslandets arbeidsmiljø-, skatte- og avgiftsregler som gjelder.