Fremtiden begynner nå

En av konklusjonene til Byggekostnadsprogrammet var at bygg og anleggsbransjens kanskje største utfordring er å ta til seg kunnskap raskt nok, og at næringen har et stort forbedringspotensial knyttet til endringsevne, kultur og lederskap.

Petter Eiken

Adm. direktør Skanska Norge AS

Andre gjestekommentatorer

Bård Hoksrud, Frp

Frode Nilsen, LNS

Johan Arnt Vatnan, Skanska

Stein Tosterud, Unicon

Terje R. Venold, Veidekke

Anne Marit Bjørnflaten, Ap

Jon-Erik Lunøe, Selvaagbygg

Steinar Gullvåg, AP

Morten Christiansen, MajaTeknobygg

Kyrre Olaf Johansen, Entra

Hanne Rønneberg, SINTEF Byggforsk

Jan Eldegard, byggutengrenser.no

Ketil Lyng, BNL

Steinar Gullvåg, Ap

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Elisabeth Enger, Jernbanedirektør

Sven Chr. Ulvatne, Backe Bygg

Bjørn-Erik Øye, Prognosesenteret

Jon Sandnes, EBA

Pål Egil Rønn, AF Gruppen

Øyvind Halleraker, Høyre

Martin Mæland, OBOS

Liv Kari Skudal Hansteen, RIF

Terje Nøstdal, Belief

Frank Ivar Andersen, Byggmesterforbundet

Kim Robert Lisø, SINTEF Byggforsk

Sagt på en litt mer folkelig måte; vi har hatt en lei tendens til å ville gå baklengs inn i fremtiden. Skal næringen takle fremtiden må vi gjøre noe med dette.

I begynnelsen av november hadde jeg en av mine mest inspirerende dager på jobb i år. Da fikk jeg kjenne på kroppen hva som skjer når fremtiden får komme til orde. På en ledersamling i Trondheim fikk 70 unge, nyansatte, Skanskamedarbeidere møte våre 150 øverste ledere. De unge hadde ansvaret for agendaen. Det var de som stod på scenen, mens vi andre satt i salen og lyttet, utenom når vi møttes i engasjerende diskusjoner om generasjonskløfter, twitter og multitasking. De 150 lederne i Skanska fikk tydelig beskjed om hva de forventet av oss, denne nye generasjonen, som nå er på full fart inn i bransjen. Det ble åpenbart for alle som var til stede på samlingen i Trondheim at de er skrudd sammen på en litt annen måte enn vi som har ansatt dem, og som skal lede dem. De er ydmyke, men har forventninger til medvirkning. De er opptatt av fremtiden, men det at selskapet de jobber for er opptatt av miljø og samfunnsansvar ser de på som en selvfølge. De er teamorienterte, og forventer å jobbe i mangfoldige team. Balanse mellom jobb og privat er viktig for dem, og det gjelder ikke bare kvinnene. De forventer at de som skal lede dem bruker tid på å bli kjent med dem, slik at de kan få brukt sin kompetanse på best mulig måte; for de vil gjerne bidra; de vil gjerne være med å skape noe. Akkurat på det punktet er de unge helt lik oss som har vært i bransjen noen år.

Hva er det så de møter disse unge håpefulle? Byggekostnadsprogrammet slo som tidligere nevnt fast at de kommer til en næring med stort forbedringspotensial knyttet til endringsevne, kultur og lederskap. Programmet påpekte at skal næringen bli nytenkende og innovativ, så må vi ha endringssterke ledere. Større mangfold ble derfor et mål for programmet. Et mål som ble møtt med skepsis hos flere ledere i næringen. Byggekostnadsprogrammet erfarte også at dette er et vanskelig tema for næringen. Det kom ikke mange prosjektsøknader, men ett prosjekt tok utfordringen; prosjektet Kunnskapsringen, et meget vellykket prosjekt som skapte stor entusiasme, arbeidet konkret med mangfold både gjennom å fokusere på kvinner og ved å tilføre kompetanse fra fag og bransjer utenfor byggenæringen.

Mangfold i byggenæringen har tradisjonelt handlet om kjønn, men jeg tror ikke mangfold handler om kvinner. Jeg tror mangfold handler om konkurransekraft og det å evne og tiltrekke seg og beholde unge kompetente mennesker i fremtiden. I Skanska har vi likevel startet med kvinnene. Vi har jobbet mot klare mål for hvor mange kvinner vi skal rekruttere. Målet for 2010 var at 40 % av de vi totalt ansatte skulle være kvinner. Ambisiøst sa mange. Og de hadde rett. Vi lander nok et sted rundt 30 prosent når året er omme, men den målrettede innsatsen har gjort at vi har ansatt flere kvinnelige linjeledere.

Vi har imidlertid innsett at det ikke er nok å sette seg rekrutteringsmål for å lykkes med mangfoldsarbeidet. Vi må også sørge for at de kvinnene som er hos oss trives, slik at de blir i selskapet. Vi har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til kultur og holdninger i organisasjonen, så dette tar vi nå tak i. Nå som ledelsen har jobbet aktivt med mangfoldsspørsmålet en stund, har også noen triste historier kommet til overflaten. Det er historier som burde høre fortiden til. Vi må imidlertid bare erkjenne at fortiden preger nåtiden i byggebransjen når det kommer til mangfold.

Slik kan det ikke fortsette. Vi vet jo at mangfoldige team, ledet på riktig måte, presterer bedre. Vi vet også at vi som et kundeorientert selskap må speile våre kunder, og våre kunder er stadig oftere kvinner. Vi vet også at kvinner utgjør en stor del av rekrutteringsgrunnlaget vårt. Omtrent 50 prosent av befolkningen er kvinner, og kvinneandelen på for eksempel NTNU har ligget på en plass mellom 20 og 30 prosent de siste årene. I Skanska har vi til alt overmål lagt en vekststrategi for de neste årene, og vi står overfor en stor rekrutteringsutfordring. At vi lykkes med vårt mangfoldsarbeid er en forutsetning for at vi skal lykkes med vår strategi de neste årene.

På den tidligere omtalte ledersamlingen i Trondheim ble det tydelig for meg at utfordringen rundt mangfold egentlig er i ferd med å bli til en generasjonsutfordring. Den nye generasjonen krever helt andre ting av oss enn det vi er vant til. De har en annen type kompetanse, de er vant til andre arbeidsmetoder, de har andre verdier og sist men ikke minst; unge menn og kvinner blir likere og likere. Også de unge mennene må hente i barnehagen, de har partner med egne karrierer og pendling og 12/9 passer dårlig med et aktivt familieliv.

Kampen om de kloke hodene blir stadig tøffere, og bygg og anleggsnæringen må konkurrere med en rekke andre næringer om å tiltrekke seg kompetanse. Om ikke den nye generasjonen (og selvsagt flere kvinner) finner det de søker i bygg og anleggsnæringen, så finner de seg bare en annen næring. Vi kan ikke lenger gå baklengs inn i fremtiden. Fremtiden begynner nå.