Les Byggeindustrien digitaltDe historiske stedene fra vikingtiden som Norge ønsker å få inn på verdensarvlisten, er Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) og riksantikvar Jørn Holme la fredag fram disse kandidatene under en formell markering av at nominasjonsarbeidet overfor UNESCO nå starter.
– Historien om vikingene fascinerer over hele verden. Når vi tenker på vikingtiden, tenker vi ofte mest på tokt og herjinger. Men vikingene var også bønder, handelsfolk og produsenter. Ved å nominere disse stedene får vi vist fram mangfoldet i vikingenes kultur, sier Erik Solheim
Handelsfolk
Kvernsteinsbruddet i Hyllestad er spesielt interessant siden det viser at vikingene ikke bare var blodtørstige krigere.
– Vi ønsker gjennom denne nominasjonen å få fram at Norge var et vikingeksportland. Både symbolisert med skipsgravene og med kvernsteinbruddet. Vi har tenkt grundig gjennom hvilke steder Norge har, som de andre landene ikke har. De har ikke skipsgraver, og de har heller ikke et så godt bevis som Hyllestad på vikingene som handelsfolk, sier riksantikvar Jørn Holme til NTB.
– Norske vikinger hadde både kvernstein og brynestein i lasten, ikke bare jernsverd. Vi vet om steiner i Baltikum, Sverige og Polen som stammer fra dette steinbruddet, så vi har bevis på at lenge før tørrfiskeksport, trelasteksport, gass- og olje, så var kvernstein fra Norge en av eksportartiklene, understreker han.
Skipsgravene
Flere av vikinggravene på Borre er ifølge Holme en skattkiste som ennå ikke er gravd ut eller godt nok utforsket.
– Her har vi ikke bare en skatt som vi vet hva er, men også et skattkammer med skatter som vi ikke vet hva er, sier Holme. Han understreker samtidig at det ikke er noen målsetting at alle gravhauger nødvendigvis skal graves ut nå.
Bedre teknologi, skanning av gravhauger og bedre kunnskap og kartlegging gir spennende framtidsutsikter for moderne arkeologer.
– Kanskje man om 20 år kunne få et fullstendig bilde av hva som er inne i en gravhaug, det er ikke utenkelig. Å få en verdensarvstatus vil derfor ikke nødvendigvis bety flere utgravinger, men gi mulighet til å planlegge gode forskningsprosjekter langt framover, understreker riksantikvaren.
Forsiktig forvaltning
Å få verdensarvstatus betyr, foruten æren, både forpliktelser og muligheter, ikke minst for kommunene.
– Det betyr at områdene må forvaltes med forsiktighet når det gjelder veiarbeid og boligbygging, bygging av kraftlinjer i nærheten og lignende. Det gir også muligheter for både kommuner og fylker til å løfte fram disse stedene i sin historiefortelling og næringsutvikling samt faktisk gi muligheter til økt forskning og bruk av disse stedene, avslutter Jørn Holme.
Norge samarbeider med Island, Danmark, Sverige, Tyskland og Latvia om å få de historiske stedene fra vikingtiden inn på verdensarvlisten.
Fra før av er Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, Røros, helleristningene i Alta, Vegaøyene i Nordland, Geirangerfjorden, Nærøyfjorden og Struves meridianbue i Hammerfest med på listen.