Muldvarpene under Løren

Klokken er 04.46 en kald morgen i midten av november. Naturlig nok er det bekmørkt på en tid som for vanlige folk regnes som midt på natten. NTB tropper opp i brakkelandsbyen til Veidekke på Fornebu. Vi skal følge tunnelfolket fra den lyse og lune tilværelsen i bokvarteret til det mørke og fuktige miljøet dypt nede mellom Økern og Sinsen i Oslo. Her skal skiftet være med på å bygge Lørentunnelen – en vel 1.200 meter lang underjordisk motorvei.

– En egen rase
Skytebas Gunnar Hågensen fra Alta er én av et lag på åtte mann som utgjør morgenskiftet på Lørentunnelen. Arbeidsdøgnet er delt opp i tre skift.

– Det er et spesielt yrke. Vi er en egen rase. Det finnes ikke sykefravær. Har man vondt i halsen eller andre steder på kroppen, stiller vi likevel opp! Uansett!, sier Hågensen.

Laber interesse
Her i landet er det alltid en fjellstubbe som skal bort eller en tunnel som skal sprenges ut. Til det trenger man erfarne håndverkere – folk med kompetanse, som det heter.

Og resten av laget vet at når skytebas Hågensen har samlet ledningene og signalisert at nå skal det sprenges, trekker de seg minst 200 meter unna. Hågensen selv tenner lunta, og har vel tre minutter på å komme seg i sikkerhet.

Tunnelarbeid ligger ikke øverst på ungdommens ønskeliste over yrker. Rekrutteringen har vært laber de siste årene. Men Magnus Asklund (18) fra Sokndal i Trøndelag har fattet interesse. Han har gått to år på linjen for bygg- og anleggsteknikk, og har fått lærlingplass hos Veidekke. Det gjør ham til én av Norges yngste tunnelarbeidere.

– Dette er noe jeg har valgt selv. Jeg synes det er litt artig med maskiner og slikt. For en tid siden var jeg på utplassering her, og søkte meg tilbake som lærling, forteller Magnus. Om to år regner han med fast jobb i entreprenørselskapet.

– Varierende jobb
Også i dette yrket er det god plass for svensker, som søker seg til Norge for å få jobb. En av dem er Joacim Segerholm fra Söderhamn.

– Det er en bra jobb – ganske varierende. Men mørketiden er tung, sier han.

– Vi drar ned når det er mørkt ute, og kommer opp fra tunnelen ut på ettermiddagen. Og da er det også mørkt. Eneste dagslys man ser er når vi kommer opp til lunch. Det er litt slitsomt. Man blir så veldig trett, vet du, når det er så mye mørke. Det er ikke direkte lys der nede heller.

– Men ellers er det en perfekt jobb, fastslår han.