Statens vegvesen må betale Oslo Vei

Statens vegvesen og Oslo Vei AS har vært i en tvist om entreprenøren hadde krav på tilleggsvederlag ved vinterdrift av en veistrekning. Dommen i Høyesterett endte med at Statens vegvesen må betale 2 millioner kroner til entreprenøren.

Saken gjaldt krav om tilleggsvederlag fra Oslo Vei AS – som etter forutgående anbudsinnbydelse ved en femårskontrakt hadde påtatt seg drift og vedlikehold av veger på området Romerike midt. Byggherre var Statens vegvesen. Oslo Vei overlot vinterdriften til en underentreprenøren Transport-Formidlingen Anlegg AS (TF-Anlegg).

Kontrakten mellom Vegvesenet og Oslo Vei var en funksjonskontrakt med fast pris og uten mengdeangivelse. NS 3430 Alminnelige bestemmelser om utførelse av bygg og anleggsarbeider var gjort til en del av kontrakten.

Hovedspørsmålet var hvem som hadde risikoen for at gjennomsnittlig faktisk saltforbruk per vintersesong ble bortimot tre ganger så høyt som gjennomsnittet av det som ved anbudsinnbydelsen ble oppgitt som tidligere saltforbruk.

Tingretten kom til at det økte saltforbruket representerte en ”vesentlig svikt i forutsetningene for Oslo Veis tilbud” som Statens vegvesen måtte bære risikoen for. Merkostnadene ble for de to første vintersesongene av fem års-perioden satt til kr 4 millioner, og staten ble dømt til å betale dette beløpet. Lagmannsretten fant det ikke sannsynliggjort at Vegvesenets opplysninger i anbudsgrunnlaget om historisk saltforbruk var feil, og frifant staten. Høyesterett tok Oslo Veis anke delvis til følge.

Høyesterett fant enstemmig at saltforbruket i årene før kontrakten med Oslo Vei ble inngått, var underrapportert, og at det gjennomsnittlige faktiske saltforbruk per sesong var 25–30 % høyere enn det som i anbudsgrunnlaget ble oppgitt som historiske tall. Den hovedsakelige forklaring på at det faktiske saltforbruk etter at Oslo Vei overtok driftsansvaret, var blitt bortimot det tredoble av det som ved anbudsinnbydelsen ble oppgitt som historiske tall, var likevel at det hadde funnet sted en vesentlig økning i saltforbruket, og den vesentligste årsak til økningen måtte være TF-Anleggs valg av driftsopplegg og saltingsstrategi. Dette var noe som Oslo Vei måtte ha risikoen for. Derimot var det Vegvesenet som måtte ha risikoen for at det faktiske saltforbruket i årene før kontrakten med Oslo Vei var 25–30 % høyere enn de tall som fremgikk av anbudsgrunnlaget.

Høyesterett fant enstemmig at det ikke var grunnlag for kontraktsrevisjon på grunnlag av ulovfestede regler om bristende forutsetninger eller avtaleloven § 36, men at Oslo Vei med hjemmel i NS 3430 punkt 7.5, jf. punkt 21.1 kunne kreve kompensasjon for merutgiftene. Det var imidlertid dissens (3 mot 2) om utmålingen.

Bakgrunnen for dissensen var at det etter avtalen mellom Oslo Vei og TF-anlegg var Oslo Vei som skulle holde de saltmengder som var nødvendige, mens TF-Anlegg forestod utleggingen. Opprinnelig hadde TF-Anlegg fremsatt krav på tilleggsvederlag overfor Oslo Vei for utlegging av større saltmengder enn forutsatt, men dette kravet var senere blitt frafalt av kommersielle grunner.

Høyesteretts flertall fant at uttrykket ”merutgifter” i NS 3430 punkt 7.5, jf. punkt 21.1 måtte forstås slik at Oslo Vei bare kunne kreve erstattet faktisk påløpte kostnader, og at selskapet derfor ikke kunne kreve kompensasjon for utlegging av større saltmengder enn forutsatt. Det Oslo Vei etter flertallets syn kunne kreve erstattet, var utgiftene til å anskaffe og lagerføre gjennomsnittlig 25–30 % mer enn det som i anbudsgrunnlaget ble oppgitt som gjennomsnittlig tidligere årsforbruk. Etter en skjønnsmessig vurdering ble erstatningen for hele kontraktsperioden på fem år fastsatt til en rundt beløp på kr 2 millioner, som også inkluderte rentetap frem til forfallstidspunktet for dommen.

Mindretallet – Endresen og Webster – mente at kravet på kompensasjon måtte anses som et vederlagskrav, og at det derfor også måtte gis kompensasjon for arbeidet med utlegging av den økte mengde salt som Statens vegvesen holdes ansvarlig for. På denne bakgrunn stemte mindretallet for at erstatningen ble satt til kr 5,4 millioner. 

Les hele avgjørelsen her