Les Byggeindustrien digitalt
De siste dagene har både media og stortingspolitikere rettet søkelyset mot en bygård i Bergen hvor det har oppstått setningsskader som det blir hevdet skyldes utgravingen av en tunell under gården. 70 beboere i borettslaget Ladegårdsgaten 64–76 i Sandviken krever 110 millioner kroner i erstatning fra kommunen.
De mener at store setningsskader på bygårdene skyldes en vann- og avløpstunnel som kommunen bygde under borettslaget i 1997/1998. Kommunen bestrider dette. Rettssaken startet denne uken i Bergen tingrett.
Saken reiser flere interessante problemstillinger der det foretas bygge- og anleggsarbeider i tettbebygde strøk – særlig ettersom risikoen er større for skade på omgivelsene. Følgelig vil også et tap kunne bli veldig omfattende.
Flere aktører
I ovennevnte sak mener kommunen – i motsetning til beboerne - at skadene på bygget oppsto før gravearbeidene. I tilfeller hvor det er på det rene at det er arbeidet som har påført skadene, er spørsmålet hvem som må bære regningen. I de fleste tilfeller hvor det oppstår skader på annet enn kontraktsarbeidene er det tre potensielle ansvarsbærere; byggherren (dersom denne er en annen enn kommunen), entreprenøren, eller kommunen.
Entreprenøren kan bli ansvarlig basert enten på kontrakten eller på ulovfestede regler, gitt at årsaken til skaden ligger hos han. Dersom et sameie eller et borettslag påføres skader uten å være byggherre i prosjektet – det er ingen kontrakt mellom sameiet og utførende entreprenør – må ansvaret vurderes etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Det springende punktet er om entreprenøren har opptrådt uaktsomt eller ikke. Entreprenørens handlinger eller unnlatelser må vurderes konkret.
Dersom den som blir skadelidende – for eksempel et sameie - er byggherre, kommer kontraktens ansvarsregler til anvendelse overfor entreprenøren. Det første spørsmålet er da hvorvidt tapet skyldes en mangel eller ikke. Dersom det er en mangel som er årsaken er ansvaret i utgangspunktet begrenset til kostnader ved å utbedre mangelen. Dekning for tap utover dette – noe som ikke er praktisk - forutsetter grov uaktsomhet fra entreprenørens side, jf. for eksempel NS 8405 pkt. 36.5. Dersom det ikke er snakk om en mangel, er det ingen tilsvarende ansvarsbegrensning. Da er vurderingen hvorvidt entreprenøren har opptrådt klanderverdig – altså uaktsomt - i sin utførelse av arbeidet, jf. for eksempel NS 8405 pkt. 42.2.
Kommuner har en særlig aktsomhetsplikt
Dersom kommunen er byggherre – for eksempel ved bygging av tunell eller kommunale boliger er kommunens ansvar omfattende. For det første vil kommunen kunne holdes erstatningsansvarlig etter den såkalte culparegelen, dersom det ikke er foretatt forsvarlige grunnundersøkelser. Rettspraksis viser at kommunen klart kan holdes ansvarlig der området i utgangspunktet har et visst farepotensial – særlig ettersom kommunen både vil være utbygger og samtidig ha en kontrollfunksjon gjennom de kommunale bygningsmyndigheter, jf. plan- og bygningsloven. Denne dobbeltfunksjonen pålegger norske kommuner en særskilt aktsomhetsplikt. Rettspraksis viser at selve byggetillatelsen kan være den ansvarsbetingende handlingen.
”Selv om det ikke skulle være noe eksplisitt å bebreide kommunen, kan den holdes erstatningsansvarlig også på objektivt grunnlag. Det naturlige grunnlaget er nabolovens § 9 som oppstiller ansvar der noen lider tap som følge av skade eller ulempe påført naboeiendom som følge av brudd på lovens § 2 eller § 5, uavhengig av om skaden er oppstått ved uaktsomhet eller ikke. Nabolovens § 2 fastslår at ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som urimelig eller unødig skade på naboeiendommen. Bestemmelsen suppleres av § 5, som fastslår at ingen må sette i gang graving, bygging, sprengning eller liknende, uten å sørge for å ta nødvendige forholdsregler for å hindre skade på naboeiendommen. Advokat Anne Cathrine Røed i Grette behandler rekkevidden av byggherrens og entreprenørens objektive ansvar etter nabolovens § 9 i sin artikkel ”Byggegropa til besvær – plassering av det objektive naboansvaret” (inntatt i ”På rett grunn - Festskrift til Norsk Forening for Bygge- og Entrepriserett”, Oslo, 2010).
Det objektive ansvaret følger dessuten av rettspraksis og teori, ut i fra et prinsipp om at skadelidende – for eksempel beboerne i en bygård - ikke har noen tilknytning til utbyggingen, og at kommunen som utbygger derfor er nærmest til å bære risikoen. Forutsetningene er at den aktuelle risiko i vesentlig grad må overstige det som kalles ”dagliglivets risiko.” Det er skadeevnen som står sentralt. Videre har teoretikere vektlagt hvorvidt det er tale om en skadeforvoldelse som må anses typisk for virksomheten, og endelig hvorvidt risikoen er vedvarende. Rettspraksis inneholder imidlertid mange eksempler på ansvar på objektivt grunnlag, uten at retten spesielt trekker inn eller drøfter alle elementene i risikovurderingen. I det hele synes nyere rettspraksis å legge mer vekt på risikoen for skade, enn at den skal være stadig og typisk”
Dersom kommunen holdes ansvarlig og velger eller dømmes til å innfri kravet fra tredjemann, vil ansvaret likevel kunne havne hos entreprenøren. Det vil da bero på kontraktsforholdet mellom kommunen som byggherre og entreprenøren og vurderingen sammenfaller med det som er nevnt om kontraktsansvaret der skadelidende selv er byggherre. Spørsmålet kan for eksempel være hvem som hadde ansvaret for grunnundersøkelsene. Det avgjørende kan da være hvorvidt det var byggherren eller entreprenøren som hadde kontrakten med rådgiverne.
Kommunen kan bli erstatningsansvarlig uten å være byggherre
Det kan stilles spørsmål om kommuner kan bli erstatningsansvarlig kun ved å gi byggetillatelse. Dette kan være tilfelle dersom grunnforholdene på det aktuelle stedet var så ”dårlige” at det ikke kan anses forsvarlig å foreta utbygging.
I en dom fra 2006, hvor saken gjaldt krav om erstatning som følge av setningsskader på boligeiendom, jf skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1, kom Høyesterett kom til at erstatningsansvar ikke kunne bygges på unnlatelsen av å sette vilkår for byggetillatelse etter daværende plan- og bygningslov § 68 andre ledd. Bestemmelsen er langt på vei videreført i den nye lovens § 28-1 som lyder:
”Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres, dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Det samme gjelder for grunn som utsettes for fare eller vesentlig ulempe som følge av tiltak.”
Begrunnelsen var at byggherren hadde ansvaret for forsvarlig gjennomføring av byggeprosjektet, og at det ikke var grunner som tilsa at kommunen skulle ha ansvar for informasjon om eventuelle vanskeligheter ved fundamenteringen.
Derimot kom Høyesterett i Rt. 1967 s 1248 til solidaransvar mellom entreprenør og kommune. Som følge av dårlig grunn ble et hus oppført på betongflåte. Huset slo sprekker, og kommunen og entreprenøren – som hadde støpt flåten - ble dømt til in solidum å betale erstatning til byggherren. Det var en feil at bygningssjefen hadde gitt anvisning på den fundamenteringsmåte som ble brukt, og at det ikke var foretatt nærmere undersøkelser. Høyesterett tok ikke standpunkt til hvilke krav man i alminnelighet kan stille til bygningsmyndighetenes aktsomhet, men la vekt på at bygningssjefen hadde grepet aktivt inn i realiseringen av byggeplanene.