Les Byggeindustrien digitalt
Hun håper at dette brevet skal vekke noen positive og virksomme tanker hos noen.
Her er brevet:
”Jeg er en erfaren fastlege til bl.a. flere polske arbeidere som er ansatt ved norske bedrifter i Bergen.
Jeg observerer mange tilfeller av misbruk/mobbing/trakassering av de arbeiderne som vanligvis ikke våger å forsvare seg. De er engstelige for deres arbeidsplasser. Flere av dem tvinges til enormt tunge løft (mye mer enn tillatte maks tyngde på 25 kg).
Ofte kjenner de ikke egne rettigheter. Ofte tilhører de ikke en fagforening, fordi de vet ikke "hvordan man kan ordne det". Ofte har de aldri hørt om "tillitsmann" eller en slik tillitsmann finnes ikke i deres firma.
Jeg hører ofte slike uttalelser: "Vi må løfte mye mer en 25 kg på en gang og ofte arbeide slik i overtid. Norske arbeidere kan nekte å løfte så tungt, men vi må gjøre det uten å klage".
Jeg har ofte påvist betydelig slitasje i rygg, knær o.l. (t.o.m. skiveprolaps) hos flere av dem. Men de nekter gang på gang sykemelding (redd for å miste jobb). De er engstelig når jeg foreslår tilrettelegging av arbeidet ved å skrive melding til arbeidsgiver: "pasienten bør unngå tunge løft" eller liknende.
Det er veldig enkelt å gi oppsigelse til en "opplyst" polsk arbeider.
Man anklager ham f.eks. for tyveri eller en forsømmelse slik at han kan føle seg fornærmet. Deretter provoserer man en kraftig diskusjon og arb.leder sier til slutt at arbeideren må forlate arbeidsplassen umiddelbart. Neste dag skriver man oppsigelse fordi arbeideren "forlot arbeidsplassen selv".
I tilfelle man trenger vitner finnes det alltid noen falske vitner (ofte
norske) som samarbeider med ledelsen. Polske vitner våger ikke å si noe for å ikke dele skjebne med en misbrukt kollega.
En slik oppsigelse virker alltid juridisk godt begrunnet, mens en arbeiders skjebne blir håpløs.
Må man arbeide i Norge under slikt press og engstelse som nesten kan sammenliknes med forholdene i en konsentrasjonsleir hvor man måtte akseptere all urettferdighet med lukkede øyne? Er det mulig å forbedre slike forhold?
Hva kan jeg gjøre som lege? Snakke med ledelsen og be om møte? (Det har jeg nylig gjort med elendig effekt: pasienten ble sparket ut neste dag uten å ha mulighet til egen forklæring).
Saken bekymrer meg pga stort omfag og tvunget taushet blant ofrene.
Håper på en positiv reaksjon på dette brevet.
Hilsen bekymret fastlege”