Erstatning for brudd på anskaffelsesregelverket

Offentlige myndigheter må nå kalibrere seg i forhold til EUs syn på vilkårene for erstatning. I følge EU-domstolen er det i strid med anskaffelsesdirektivet dersom det legges til grunn at erstatning er betinget av at overtredelsen er culpøs. Dette ble lagt til grunn i EU-domstolens dom av 30. september (sak C-314/09). Dette innebærer at de relativt strenge vilkårene som Høyesterett oppstilte i Nucleus-dommen, ikke lenger kan legges til grunn uten videre.

Strabag hevdet i saken at oppdragsgiveren – den østerrikske byen Stadt Graz – hadde tildelt kontrakten på feilaktig grunnlag, og at det var Strabag som skulle fått tildelt kontrakten. I Østerrike gjaldt det krav om at feilen måtte handlet culpøst – med skyld – for at det skulle være tale om erstatning i et slikt tilfelle.

Dette er nær den situasjon man har hatt i Norge de siste årene, hvor det er krav om at det må foreligge en vesentlig feil, og klar sannsynlighetsovervekt for at klager skulle ha blitt tildelt kontrakten. Når det gjelder hva som utgjør en vesentlig feil, vektla Høyesterett ”både storleiken på feilen, typen av feil og kor mykje oppdragsgivaren er å leggje til last”. Dette innebærer at skyldforhold hos oppdragsgiver er av betydning.

Allerede i Torghatten-dommen, gjengitt i Rt. 1998 s. 1398, pekte Høyesterett på spørsmålet om det gjelder et objektivt ansvar for brudd på anskaffelsesregelverket.

Dette var også tema i Rabattsaken, gjengitt i Rt. 2003 s. 1705. Etter å ha drøftet ansvarsforholdene ved brudd på EØS-regelverket (premissene 51-55), konkluderte Høyesterett med ”at en av EU-retten, herunder det generelle kravet til effektiv gjennomføring, kan utlede at det må gjelde et strengere ansvar (…) enn det som følger av Nucleus-dommen, og jeg legger dette til grunn (premiss 56).

EU-domstolen redegjorde innledningsvis for håndhevelsesdirektivets bestemmelser om klagebehandling, herunder kravet til at klagebehandling skal skje effektivt og hurtig. EU-domstolen pekte på at håndhevelsesdirektivet kun inneholder minstekrav til klagebehandlingen, og at det er opp til den enkelte nasjonalstat å beslutte ordninger som sikrer at klageprosedyrene faktisk gjør det mulig for leverandører å få tilkjent erstatning, dersom de har lidt skade på grunn av brudd på anskaffelsesregelverket.

EU-domstolen konkluderte med ”at direktiv 89/665 skal fortolkes således, at det er til hinder for nationale retsforskrifter, hvorefter krav på skadeserstatning som følge af, at en ordregivende myndighed har overtrådt bestemmelserne om offentlige kontrakter, er betinget af, at overtrædelsen er culpøs”.

Dette innebærer i praksis et objektivt ansvar for brudd på anskaffelsesregelverket.

Det er imidlertid ikke sikkert at vilkårene som ble oppstilt i Nucleus-dommen, er foreldet med dette. Det kan fortsatt – ut fra den nye Strabag-dommen fra EU-domstolen – trolig oppstilles vilkår om at det må foreligge en vesentlig feil, før det er tale om erstatning.