Verdiskaping som grunnlag for velferd

Vi skal ikke lenger enn til våre naboer i Europa, før arbeidsledigheten er skremmende høy. Særlig er det unge mennesker som sliter med å få jobb. I land som Finland, Sverige, Hellas, Italia, Irland og Spania ligger ungdomsledigheten på over 25 prosent, mens den i Norge ligger på ca. 5 prosent. Mens ledighet, gjeldskrise og dramatiske kutt i velferden står på dagsorden mange steder ellers i Europa, kan vi i Norge diskutere nye investeringer og utvikling i velferden.

Det er flere grunner til at vi har klart oss så godt i Norge. God økonomi og store oljeinntekter er en forklaring. Høye inntekter til staten er i seg selv ingen garanti, men fordi vi i Norge har holdt igjen i oljepengebruken i gode tider, kunne vi bruke ekstra penger for å bekjempe virkningene av finanskrisen. Dermed fikk mange ansatte i bygge- og anleggsnæringen beholdt jobbene sine, hjulene ble holdt i gang og vi fikk samtidig gjort et krafttak for opprusting av offentlig infrastruktur, skoler og sykehjem. Jeg skal ikke gå så mye inn på dette nå, men vil heller bruke litt plass på et par faktorer som er viktige for at vi også i framtida skal ha høy sysselsetting, og et samfunn der alle har både plikt og mulighet til å delta.

For det første må vi bli enda bedre på å skape verdier. Verdier må skapes før de kan deles, og som samfunn bør vi derfor bli flinkere til å satse på dem som vil skape noe. Det gjør vi aller best ved å legge til rette for næringsvirksomhet, initiativ og skaperlyst over hele landet. Det må satses på utdanning og forskning og gis tilgang på startkapital. Ikke minst må vi ha fokus på forenkling og avbyråkratisering. Alle som har en god idé og initiativ skal møte åpne dører og velvilje hos offentlige myndigheter. Et aktivt og bredt sammensatt næringsliv er grunnleggende for å videreføre og utvikle velferdssamfunnet.

For det andre må det legges til rette for at alle som kan bidra i arbeidslivet, skal få mulighet til det. Alle har ikke full arbeidsevne, men de aller fleste, og langt flere enn i dag, har mulighet til å bidra med noe. De må få oppleve at det lønner seg å arbeide, og at også deres innsats blir satt pris på.

Selv var jeg ikke til stede i Stortinget under åpningen denne gangen. Jeg var i New York for å følge FNs generalforsamling – slik et knippe norske stortingspolitikere gjør hver høst. Å observere Norge fra utsiden gir et nytt perspektiv på ting. Sammenlignet med alle andre, er det ikke tvil om at vi har det usedvanlig godt i Norge. Det skal vi være glade for. Samtidig må vi passe oss for ikke bli oss selv nok overfor resten av verden. Vi må heller ikke glemme at også i Norge er det mye som er ugjort og mange som fortsatt faller utenfor.

Politikk handler ikke om det vi allerede har gjort, men om de oppgavene vi fortsatt må løse.