Tvangsflytt Hardanger!

Ethvert nytt reisemål er for min del preget av forventninger, forutinntatthet og sterke oppfatninger av hvor som venter en. Etter å ha vært på denne planeten et halvt århundre år har jeg lært meg at disse sjelden stemmer, det er ikke slik som en tror. Så var det også med Kina, hvor jeg ventet et samfunn flere tiår bak Norge og den vestlige verden. Jovisst er jeg klar over at vi bare fikk se Shanghai og Beijing, sannsynligvis de to mest transformerte byene i landet. Men likevel blir en overveldet når en får bevis for at kineserne har to megabyer som ikke står tilbake for noe vesten kan tilby.

I Shanghai bestemte myndighetene seg for å fornye byen i 1990. Siden den gang er kvartal etter kvartal og bydel etter bydel jevnet med jorden og gjenoppbygd. Millioner av mennesker har måttet flytte og allerede i 2006 passerte Shanghai New York i antall skyskrapere. 9 nye forstader er bygget opp fra intet.

Da Shanghai fikk EXPO 2010, ble 18.000 familier tvangsflyttet, 270 fabrikker fikk nye lokaler og to skipsverft ble nedlagt.

Beijings Olympiske Leker i 2008 forteller en liknende historie. Hundretusenvis av mennesker tvangslyttet, og tradisjonelle kinesiske hutong’er er erstattet med vestens moderne bygninger.

Vår eminente guide kunne fortelle oss at kineserne var vant til å flytte, og at deres oppfatning av slike hendelser var ”det er som er bra for Kina, er bra for meg i det lange løp”. Dette hørtes jo flott og nobelt ut, men hadde vansker med å være enig i at alle kinesere støtter opp rundt dette.

En tur på Den Himmelske Freds Plass, Den Forbudte By og selvsagt den Kinesiske Mur gir et lengre historisk perspektiv på dette. Foretellinger om hundretusenvis av arbeidere og millioner av bønder som deltok i byggingene svirrer i ørene. Kineserne har altså flere tusen års tradisjon for å gjøre prosjekter som dette.

Som turister blir vi imponert av omfanget vi ser, og kan ikke unngå å reflektere litt over vår noe puslete fremdrift i norske byggeprosjekter. I Norge diskuterer vi som fillene fyker i 30 år før Gardermoen bestemmes som hovedflyplass. I Kina planla og bygget de verdens lengste kanal – 1800 km – på 17 år. Og det var på 500-tallet!!! Verdens største dam bygges på like mange år, og i Norge går debatten høy om monstermaster og natur i Hardanger. Vi bygger ut infrastruktur i sneglefart, etterslep på veier, jernbane og avløp forvitrer i rekordfart. I Kina bygger de om en by på 18 millioner i løpet av 20 år!

Hadde vi hatt Kinas diktatur i Norge, hadde vi hatt strøm til alle, motorveier og broer så det holdt, større og flere flyplasser og høyhastighetstog over alt. Alle fjorder hadde hatt tunnelkryssing og vi hadde levd godt av oljen. Som attåtnæring hadde vi lagt ned jordbruket og kopiert klokker, skjorter og elektronikk istedet. Hardanger hadde vært tvangsflyttet til Bergen, og turistene hadde valfartet til Ulvik for å se på nordmennenes gigantomani.

Neida, slik vil vi ikke ha det, men samtidig tenker jeg på om hensynet til hver enkelt region i Norge likevel hemmer utviklingen vår. Er vi blitt for demokratiske, er det en folkerett av hver enkelt stemme skal høres i alle anledninger?

Hva smaker best – ”Skit i Norge – Leve Toten” eller ”Det som er godt for Kina, er godt for meg?”

Jeg bare spør…