Byggenæringen har startet arbeidet med sine innspill til stortingsmeldingen om bygningspolitikk og næringen må også gi sine innspill til NOU’en om boligpolitikk. Begge skal legges fram neste år.

Til stortingsmeldingen vil BNL gi sine innspill på alle de viktigste områdene for næringen; så som næringens struktur, produktivitetsutvikling, byggekostnader, det offentliges rolle som bestiller og eiendomsbesitter, den offentlige forvaltningsstruktur som møter næringen, kompetanse og rekruttering, universell utforming og energieffektivisering i bygg, for å nevne noen.

I denne kronikken ønsker jeg kort å berøre et par av dem – energieffektivisering og universell utforming.

Energieffektivisering
BNL deltok i utvalget som leverte sin rapport om energieffektivisering av bygg 23. august. Her går det fram at det er mulig å spare 10 TWh energi i bygg i 2020 dersom de rette virkemidlene kommer på plass.

10 TWh er like mye som energien fra over 1500 moderne vindturbiner eller 15 Altakraftverk, eller mer enn energibruken til hele Oslos befolkning. Det krever ingen ny utbygging av infrastruktur, det øker forsyningssikkerheten og reduserer behovet for ny energiproduksjon. Men for å utløse dette potensialet må det økonomiske virkemidler til. Disse er anslått til 1,4 – 2 milliarder kroner per år i 10 år. Det gode er at det offentliges investeringene i nødvendige virkemidler vil gi statlige inntekter som mer enn dekker opp dette. Dette er knyttet til et økt marked på omkring 80 milliarder, noe som vil gi momsinntekter på i størrelsesorden 15 milliarder kroner. I tillegg kommer skatteinntektene fra bedrifter og fra 80 000 årsverk i byggenæringen!

Det er verdt å merke seg at av sparepotensialet på 10TWh, vil over 8 TWh måtte komme fra energieffektivisering i den eksisterende bygningsmassen. Det er altså her støtet må settes inn! Glem politisk snorklipping og symboler, gå rett på det som monner; enkle og forutsigbare støtteordninger til boligeierne. Hva venter vi på?

Samtidig må vi i vår iver etter å spare energi, være forsiktige med å ”jakte” de marginale potensialene så langt at det blir samfunnsøkonomisk galt. Vi må rette innsatsen der vi får mest igjen for hver krone investert. Og vi må passe på at vi ikke driver byggekostnadene til et nivå hvor folk ikke lenger har råd til et fornuftig husrom. Idealisme må ikke føre oss ut i et nytt uføre.

Universell utforming
Satt på spissen står kampen om fordyring av byggeprosjekter kontra menneskerettigheter, og spørsmålet om tilgjengelighet består av en kamp mellom flere ideelle innfallsvinkler. Selv om næringen generelt er for universell utforming, må vi tørre å ta debatten om denne type tilpasninger i forhold til kostnadene. Vi må blant annet våge å stille spørsmålet om hvor stor del av boligmassen som skal være fullt tilrettelagt og hvordan bygningenes ytre miljø og infrastruktur i tilstrekkelig grad kan tilrettelegges uten at merkostnadene blir et nytt problem.

Det ene kan fort slå det andre i hjel. Ut over de rene pengekostnadene, vil for eksempel større arealbehov som følge av universell utforming av boliger drive energibehovet opp – stikk i strid med andre overordnede målsettinger. Og det finnes flere eksempler av samme slaget.

Byggenæringen har hatt godt av debatten om universell utforming, og at tilgjengelighet i det bygde miljøet er kommet på dagsorden. Nå har utbyggerne universell utforming fremme i pannen hele tiden. Dette er samtidig et område preget av sterk retorikk og det er politisk følsomt.

Det er et samfunnsansvar å reise disse problemstillingene. Og det må næringen gjøre selv om den kan bli beskyldt for ikke å ta hensyn til alle menneskers behov. For det er nettopp det vi ønsker.

Det beste må ikke bli det godes fiende.