Rockheim

Rockheim

Sted: Trondheim

Prosjekttype: Kulturbygg

Prosjektkostnad eks mva: 120 millioner kroner

BTA: 7.200 kvm

Byggherre: Brattørkaia 14 AS

Entreprenørform: Byggherrestyrte sideentrepriser

Arkitekt: Pir II

Byggeledelse: Prosjektutvikling Midt-Norge

Rådgivere: RIB: Rambøll - RIV, RIE: SWECO - RIBR: NBC - RIA: Cowi

Underentreprenører og leverandører: Riving: AF Decom - Elektro: YIT og Buvik Elektro - Ventilasjon: Elnan - Rør: UnionSetsaas - Heis: Kone - Tømrer: Aasen Bygg - Stål: Rustfrieksperten - Maler: Roald Hepsø - Himlinger: Acusto - Strekkhimling: EkXenso - Lås og beslag: Beslagconsult - Murer: Murtek - Dører og branntetting: Firesafe - Utleie: UCO - Glass: Glassbygg - Storkjøkken: Metos - Tak: Tecnotak

Det er visst med rockemuseer som det er med rockeband. Steinhard jobbing og noen durabelige smeller underveis må til dersom det skal oppnås suksess.

For veien frem til suksessen for det nyåpnede opplevelsessenteret for pop og rock har vært lang og bratt. Tålmodigheten, men ikke pågangsmotet, ble nok satt på prøve for aktørene i løpet av byggeperioden da diverse ulykksalige hendelser førte til at åpningen måtte utsettes et par ganger.

Trondheim ble valgt
Historien om Rockheim begynte med at Kulturdepartementet ønsket å opprette et nasjonalt opplevelsessenter for pop og rock. Avgjørelsen om å legge dette til Trondheim, forårsaket harme fra visse andre landsdeler som mente seg forbigått. På vegne av departementet utlyste Statsbygg en konkurranse, der Dora – ubåtbunkeren fra krigen – og det gamle mellageret på Brattørkaia knivet om seieren.

Mellageret ble bygget som et kornlager for Felleskjøpet i 1920, en funksjon det hadde i nær 60 år. Planene for mellageret var flere, det var verneinteressene også: for oss er det interessant at det er et av de første byggene her i landet med spennarmerte dekker, og at hele bygget er plasstøpt og forblendet med tegl.

I 2004 ble havneområdet Brattørkaia kjøpt av Entra Eiendom. I 2006 ble Brattørkaia AS etablert, et selskap med Entra Eiendom, Koteng Holding og Utstillingsplassen på eiersiden. Eiendomsrettighetene til Brattørkaia ble overført til dette selskapet. Et rockemuseum ville passe perfekt for selskapets ambisiøse planer for utviklingen av denne bydelen.

− Statsbygg hadde tre definerte tildelingskriterier: beliggenhet, kvalitet/funksjon og økonomi. Sett på bakgrunn av evalueringen vant vi med god margin, vi hadde uten tvil det beste prosjektet. Etter 30 år skulle mellageret endelig finne sin nye identitet, sier daglig leder Espen Susegg i Brattørkaia AS.

Pir II har vært arkitekter i prosessen, men hadde i forkant også gjort et mulighetsstudium på oppdrag fra Entra Eiendom. Pir II hadde da gjort seg opp noen tanker om hva og hvordan bygningen kunne utnyttes. Også med tanke på hvilke andre funksjoner som måtte til for å fylle opp den store bygningen. Men romprogrammet i konkurransen viste seg å være vesentlig større enn det den eksisterende bygningen kunne by på. Et eller flere nye elementer måtte legges til.

Verneverdien
− Det ytre skallet har verneverdig status i reguleringsplanen. Vi var derfor spente da vi innledet dialogen med byantikvaren om hva som var mulig å gjøre med bygget. Vårt argument var at historiefortellingen var viktig. En ombygging skulle forholde seg til det gamle bygget på en slik måte at forskjellen mellom gammelt og nytt skulle være soleklart. Byggets opprinnelige struktur skulle fremdeles synes, og dette fikk vi gehør for hos en engasjert byantikvar, forteller arkitekt Håvard Skarstein hos Pir II.

Riving og etablering
Mellageret måtte konverteres til et areal som skulle passe funksjonen og formålet. Heldigvis bygde man den gang for at ting skulle vare – og holde. Fordelen i ettertid var at det var stor frihet med tanke på lastreservene. For å kunne få til tekniske føringer og de ønskede romløsninger måtte bjelker, dekker og vegger helt eller delvis fjernes. I alt er det med stort og smått foretatt ca. 1.500 hulltakinger, mens sprøytebetong er pumpet inn i forskaling for å etablere nye vegger. Dimensjoneringen fra tida som lagerbygning overgår fremdeles mange ganger det behovet som er påkrevd i den nye funksjonen.

Usminket sannhet
De synlige flatene etter bjelker og dekker som er fjernet fungerer svært godt, og disse ytre rammene er med på å understreke ytterligere den råheten som rockekulturen i generasjoner selv har dyrket frem. 

− Vi startet nok med enda friskere ambisjoner på arkitektsiden, men har blitt dratt litt ned på jorda av bygningsingeniørene. Det lå i bestillingen fra Kulturdepartementet at bygget skulle unngå kjedelighet, og heller ha et dristig uttrykk, og det har vi oppnådd, sier Skarstein, som også påpeker de klimatiseringsutfordringene som aktørene møtte. Uttørking og diffusjonsåpenhet er spesielle i et bygg som alltid har vært brukt som kaldlager.

Utkragingen
I tillegg til det ombygde mellageret består Rockheim av en ny scenedel som skråner inn mot den opprinnelige bygningen fra sør. Her er det plass til 350 – 400 stående publikummere, som vil få oppleve et lys- og lydanlegg som seg ikke vil gjøre skam verken på de etablerte eller de nyankomne artistene på landets stjernehimmel. Over det hele, som en beskyttende sfære, svever en toppboks på 18 ganger 62 meter i to etasjer. Sideveggene er to store fagverk i hele fasadens høyde, som bidrar til å løfte utkragingen sammen med de synlige søylerekkene ned til taket over scenebygget.

Som natt og dag
Rock trenger ikke være forutsigbart, og det er ikke Rockheims fasadeuttrykk heller. Glassfasaden rundt de to øverste etasjene i toppboksen utgjør det visuelle uttrykket på dagtid. Den består av 200 platecovere fra pop- og rockeartister fra femtitallet og frem til nå. Glasset med lysbrytningene skifter ikke bare med vær- og solforhold, men fremstår i ny drakt etter mørkets frembrudd. Mellom veggkonstruksjonene og glassfasadene ligger det 14.000 LED-lys. De kan styres individuelt, og kan endre farge og intensitet opptil 40 ganger i sekundet. Den grafiske effekten om kvelden kan om ønskelig programmeres til skiftende bilder eller skrift. Selv ikke fantasien klarer å sette grenser for de muligheter som ligger i formidling eller signaler fra Rockheim til omgivelsene rundt.

Interaktivt bruk
De faste utstillingene er en odysse gjennom norsk musikk- og kulturhistorie stykket ut fra tiår til tiår. Selv om det er montre med viktige rockegjenstander eller instrumenter i Rockheim, er utstillingene først og fremst interaktive. Brukeren har selv ansvaret for opplevelsene, og er en aktiv deltaker Med hjelp av laserpenn settes i gang avspilling av lyd, bilder eller video. Kafeen i femte etasje kan tilby en fantastisk utsikt over fjorden og byen, før man beveger seg nedover i bygget. Fjerde etasje er for de skiftende utstillingene, mens tredje og andre er forbeholdt kontor- og støttefunksjoner og er stengt for publikum.

− Mye av omtalen av prosjektet underveis har vært negativ. Først gikk hovedentreprenøren vår konkurs. Alle oppkjøpene var allerede gjort, og leverandørene var innstilt på å fullføre jobben, derfor overtok vi entreprenørrollen. Vi var også heldige med at det var blitt ledig kapasitet i markedet. Reinertsen trådte til og kom fort i gang med betongjobben, på tømrerdelen brukte vi Åsen Bygg, forteller Susegg.

– Som om ikke det var nok har vi også hatt branntilløp, i tillegg til at avtoningene av lokaliseringsdebatten dukket opp med jevne mellomrom. Vi hadde håpet på 500 besøkende første dagen. Gleden var derfor stor da det var hele 4.000 besøkende innom første dagen, avslutter Suegg.

Det finnes enkelte debatter det åpenbart er riktig å legge døde. Surmuling over lokalisering av rockemuseet er en av dem. Valfart heller til Trondheim og Brattørkaia og nyt både ombyggingen og formidlingen av norsk populærmusikk på Rockheim.

Tekst og foto: Trond Joelson


Flere prosjekter