Etter å ha fulgt utviklingen på Nyhavna i en årrekke undrer det meg hvorfor byens politikerne inntar en såpass defensiv holdning til sjøfrontutviklingen, når andre byer utnytter muligheten maksimalt? Jeg tenker eksempelvis på Boston og CapeTown, Dublin og Hamburg, København og Malmø, og ikke minst Oslo. De offensive byene utvikler sine sjønære områder til klimanøytrale fremtidens byer, med ustillingsvinduer for energi- og miljøløsninger som arenaer for events- og kulturarrangementer – og trekker både turister og arbeidsplasser til byene.

Riktignok har fylkeskommunen slagordet Trøndelag der alt er mulig, men de attraktive områdene ved sjøen skal sperres av med store stålhaller og hauger av skrapmetall. Man ser likhetstrekk mellom det som nå er i ferd med å skje og de kreftene som mente at monstermastene i Hardanger kunne bli en turistattraksjon!

Hvor er den offensive spruten og den trønderske sisuen, som nær bragte Rosenborg til Champions League, når de folkevalgte behandler Nyhavnas fremtid? Er de klar over at det også er en ”Champions League” i byplanlegging? Er de klar over at byer som møter vannet rundt om i verden kappes om å være best i å skape arenaer for å prøve ut fremtidens løsninger? Disse byene ser dette som sitt beste markedsfortrinn for omdømmebygging, men også for å tiltrekke seg de mest spennende krefter innen næringsliv og forskning, utdanning og kultur. De kappes m a o om å være best i verden. Er det noen grunn til at Trondheim ikke skal være det, eller er byens politikere mer komfortable med en passiv periode på 10 år, når alle andre har distansert Trondheim? Hvorfor være så defensiv, istedenfor å innta en offensiv holdning til byens utvikling, med den uttrykte visjonen om Europas mest spennende bydel?!

Hva slags signal gir det for dem som ønsker å bosette seg i byen, eller ta initiativ til ny verdiskapning, når fremtidens Nyhavna håndteres såpass defensivt og visjonsfritt og styres av et internasjonalt stålkonserns kommersielle interesser? Og når vedtok Trondheim bystyre at visjonen ”Byen møter vannet” skulle erstattes med visjonen om at stålvegger og skrapmetall skulle stenge byen fra vannet?

I Oslo var det i hovedsak trondhjemmeren Odd Einar Dørum som fikk gjennomslag for Fjordbyen, hvor Bjørvika og Aker brygge/Tjuvholmen i dag kappes om å være de mest spennende og attraktive sjønære bydeler for hele byens befolkning med stor dynamikk på alle plan. Er det ikke noe å lære av dette?

Etter en rekke utsettelser skal monsterhallene på nytt behandles i rådhuset. Kanskje bygningsrådet burde avkreves følgende:

Hvorfor følger ikke det interkommunale havneforetaket Trondheim Havn som et offentlig eid selskap påleggende vedtatt av Bygningsrådet? Som rådmannen har påpekt i sitt krystallklare og avvisende saksfremlegg, har det kommunale havneforetaket ikke engang tatt hensyn til bygningsrådets klare føringer ved første gangs behandling av reguleringsplanen. Vedtatte kommunale planer neglisjeres, de gigantiske stålhallene trekkes nærmere elven enn gjeldende bydelsplan tillater. Det tas ikke hensyn til elveløp og atkomsten for byens befolkning. Det bygningsrådet har bedt om blir ignorert av Trondheim Havn. En privat utbygger – som ikke har det privilegium at eier og reguleringsmyndighet er en og samme – ville neppe ha våget noe slikt.

Trondheim Havns nye vri i saken synes å bestå i at leiekontrakten for stålhallene settes til 10 år, noe som ikke er relevant i en reguleringssak. Gitt at det likevel skulle bli lagt vekt på dette av noen: Kan Trondheim Havn fremlegge beregninger som viser at den internasjonale stålgrossisten i løpet av denne tiårsperioden har betalt en leie som dekker kostnadene ved investeringen og en tomteleie som reflekterer verdien på dette attraktive sentrumsområde – inkludert kostnadene ved å rive monsterhallene om 10 år? Og selv med et slikt regnestykke, vil man ikke få på bordet den virkelig store regningen kommunen og dermed skattebetalerne blir sittende med i denne saken. Blir planen vedtatt, vil det være et signal til utviklere og alle andre om at Trondheim kommune har lagt utviklingen på store deler av Nyhavna i en møllpose de neste 10 årene. Mens resten av verden utvikler seg i rekordfart, vil Trondheim kommune vedta et hvileskjær som vil strekke seg lagt inn i fremtiden. Noen hver kan dessuten tenke seg det ramaskriket som vil komme fra de samme konserverende kreftene dersom det blir krevd at monsterhallene skal rives om 10 år.

Trondheim Havn fronter denne saken på vegne av et stort svensk-indisk stålkonsern. De er sikkert godt fornøyd med at skattebetalerne i Trondheim setter opp et nybygg for dem ved Nidelvens bredd. Men deres svenske eiere er sikkert svært tilfreds med at bymyndighetene i Stockholm har valgt en annen og mer fremtidsrettet utvikling av sjøområdene i den svenske hovedstaden enn de nå prøver å prakke på Trondheim.

Fylkesordfører Tore Sandvik påpekte i Adresseavisen forleden at trondheimsområdet vil øke med 50 000 flere innbyggere i løpet av 10 år. Det tilsvarer en norsk storby. Det viser samtidig hvor meningsløst lang tid det vil være å legge lokk på utviklingen av Nyhavna i 10 år, som er varigheten på leieavtalen som Trondheim Havn prøver å selge inn for å bygge monsterhaller på Nyhavna. Byen og fylkeskommunen må tenke på konsekvensene av sine handlinger, for om 10 år har utviklingen tatt sin egen vei uten overordnet planlegging. Fremtidskursen må stakes ut nå.

Jeg håper at Trondheims politikere i sin forestående behandling og vedtak vil være mer fremsynte enn Trondheim Havn er for øyeblikket og at de følger den sterke anbefalingen om avslag på monsterhallene fra byplansjefen og rådmannen. Jeg krysser fingrene for at politikerne har noe av den samme visjonære kraften som byråkratene.