Kunsthøgskolen, tr.2

Kunsthøgskolen, tr.2

Sted: Oslo

Prosjekttype: Nybygg/rehabilitering høgskole

Kontraktsum eks mva: 399 millioner kroner

BTA: 24.000 kvm

Byggherre: Brødrene Jensen

Totalentreprenør: BundeBygg

Prosjektledelse: Vedal Prosjekt

Arkitekt: Søyland Arkitekter / Lund Hagem Arkitekter

Rådgivere: RIB: Seim & Hultgreen - RIBR: Neas Brannconsult - RIA: Multiconsult - RIG: Norconsult - Miljøteknikk: NGI - RIV: Erichsen & Horgen - RIE: ECT - Rådgiver murverk: Siv. ing. F. Madsø

Underentreprenører og leverandører: Rivearbeider: Dokken - Grunnarbeider: Oslo Anlegg - Spunt og peling: Kynningsrud Fundamentering - Gravearbeider, betongsaging, gulvavretting og kjerneboring: T.H. Anlegg - Rør: BA Rør - Elektro: Ørnulf Wiig Installasjon - Ventilasjon: Randem & Hübert - Blikken-slager: Franke Onsrud Blikkslageri - Teglsteinsrehab. og flisarbeid: Mjøndalen Mur & Puss - Glass (gml. vinduer): Haugens Glass-service - Gamle stålvinduer (reparasjon, rehabilitering og ny produksjon): TT Stålmontasje - Malerarbeider, rivearbeider på små rehab-hus: Bygg og Mal Oslo - Flysparkling og gulvstøp: Betongmann - Betongstøp nybygg: Thunberg - Betongsliping: Betongforsegling - Plattendekker: Färdigbetong - Glass- og alu.arbeider: Profilteam - Ståldører: Daloc - Ståltrapper og rekkverk: Frech Mek Sveise-verksted - Innv. dører: SSC Joinex - Vinduer bygg 6.1: Lian Trevarefabrikk - Tak: Ringsaker Takelementer - Lås og beslag: Ingeborg Beslag og Låssystemer - Minikjøkken: Sigdal Kjøkken - Solavskjerming: HELLA SolCom - Utomhusarbeider: Skaaret Landskap - Fugearbeider: Øyan & Schie Fuging - Forskaling/reis: Teknikk - Røykluker: Bramo Glass og Klima - Betongarbeider: Gråkallen Bygg og Utleie - Tømrerarbeider: Bygg Anders / Byggmesteren Bygdøy - Utomhusmiljø: Steinmiljø - Gulvlegging: Ragnar Andersson - Hyllesystemer i bibliotek: BS Eurobib - Kompaktarkiv: Constructor Norge - Respesjonsdisk: Autogen - Tribune: Tre Verk Stedet - Div. interiør: Harald Krogsæter Foldevegg: Sigmund Olsen Agentur - Auditoriestoler: Vitra Scandinavia - Auditorieinteriør: Trysil Interiørtre - Montasje dører: Østerås Bygg

To premisser må være på plass når industribygninger fra forgangne tider skal ha en fortsatt rolle i moderne byutvikling. De må fylle definerte funksjoner, samtidig som de antikvariske interessene må gå hånd i hånd med moderne arkitektur og rehabilitering. Begge vilkårene er oppfylt på Kunsthøgskolen i Oslo.

Veien fram til full sammenslåing og samlokalisering for Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) har vært fylt av medieoppslag, engasjert debatt og tidvis motstand. Men også med et håp og en forvissning om at Norges største nasjonale institusjon for høyere utdanning innen kunstfag nå får bredere ståsted og større muligheter til å utvikle seg sammen.

Etter en tilbudskonkurranse, der tre lokaliseringer i Oslo var med, falt valget på tomteområdet til Christiania Seildugsfabrik ved Akerselvas østre bredd. Grunneier, tiltakshaver og byggherre var Brødrene Jensen AS, som inngikk en leiekontrakt med Kulturdepartementet.

− Vi kjøpte tomta allerede i 1974, da var produksjonen på «Seilduken» for lengst lagt ned. Det var varierende næringsvirksomhet her i mellomtiden, før grunnarbeidene startet for byggetrinn 1 på den nordre delen av tomta, forteller Lasse Jensen i Brødrene Jensen. Arkitekt for disse 16.000 kvm var Samark AS, mens totalentrepriseavtalen ble inngått med BundeBygg AS. Etter innflytting for scenekunstfagene i 2003, var det nye runder med forhandlinger før det ble oppnådd enighet om betingelsene for byggetrinn 2, som nå står ferdig.

Stram fremdrift
I forhold til de estimatene som utbygger og entreprenør håpet på, var det en viss forsinkelse når det gjelder rammesøknad, konsekvensutredninger og til slutt byggetillatelse. De nesten tre månedene som gikk utover det som var fastsatt til endelig byggestart, måtte derfor medføre en stram byggeprosess. Skolen måtte stå ferdig for studenter og ansatte i god tid før høstsemesteret startet.

− Det lå i kortene at BundeBygg også skulle utføre trinn 2. De gjorde en svært god jobb i det første trinnet og vi så ingen grunn til å skifte beite, sier Jensen. Erfaringen fra disse arbeidene kom godt med. Nærheten til Akerselva er idyllisk nok, men innebærer svært krevende grunnforhold, i tillegg til store terrengforskjeller og gammel nabobebyggelse på varierende fundamentering.

Røft og rått
Datidens kraftkrevende industri forutsatte bruk av vannkraft. Det er ikke mange industrianlegg igjen fra midten av 1800-tallet langs Akerselva, og Seilduken har derfor stor kulturminneverdi. Bygningsmassen var uensartet, og inneholdt både eldre trehusbebyggelse og de mer tradisjonelle teglsteinsbyggene.

Seilduken skulle i den grad det var mulig bevares i sin opprinnelige form. Men det var også helt nødvendig å etablere et nytt bygg som kunne skreddersys for flere av skolens studieretninger. Man skulle underveis respektere de gamle konstruksjonene, og sluttresultatet skulle være røft og rått. Av de 24.000 kvm i dette byggetrinnet, er nesten 19.000 kvm rehabilitert areal, mens de resterende 5.000 kvm er nye arealer. Arkitekt for trinn 2 er Søyland Arkitekter AS/ Lund Hagem Arkitekter AS.

Stablestein
− De stedene vi har hatt behov for å etablere grøfter, har vi hatt problemer med de eksisterende grunnmurene. Enkelte steder besto murene av store stein som er stablet oppå hverandre.

Her har vi måttet henge på nett og bruke sprøytebetong for å forsterke og hindre utgliding. Det største bygget, som står delvis på fjell og delvis på leire, har på det meste en setning på 35 cm. Alle fasadene har blitt kontrollert og reparert og i noen tilfeller gjenskapt slik de var.

I forhold til alderen på de forskjellige bygningene (det eldste over 150 år) var teglen i mange av fasadene i veldig god stand, men det ble en relativt omfattende jobb med etterspekking. Setningene og skjevhetene på gulvene i bygningene er rettet opp på forskjellige måter, de største setningene ble rettet opp med lettbetong i tykkelser opp mot 35 cm. De øvrige tak og dekkekonstruksjonene er i det alt vesentlig synlige, slik at alle skjevhetene er eksponert i tak og himlinger. Dette har gitt en god del utfordringer i montasjen av det tekniske anlegget, seier prosjektleder Jan Øyvind Schneider.

Nybygget
Lengst i sør ligger det nye bygget. Her var grunnforholdene, liten plass og nærhet til nabobygninger noen stikkord. Enkelte steder kunne det være 20 meter til fjell, andre steder lå det opp i dagen. I tillegg har tomta store høydeforskjeller. Gjennomføringen av denne delen av entreprisen måtte tas seksjonsvis og var naturligvis tidkrevende.

− Nybygget har noe av den samme materialbruken, men er ikke ment å skulle gli i ett med de gamle byggene. Utformingen er også et resultat av de klare føringene fra kommunen når det gjelder høyde, bredde og avstand til annen bebyggelse, sier Jensen.

Verneverdien
− Byggene er verneverdige, og fasadene får vi ikke lov å endre på. Det har vært få eller ingen restriksjoner innvendig, allikevel har vi valgt å beholde de gamle konstruksjonene.

Seilduken er påbygget og har gjennomgått endringer over flere perioder. Selv om størstedelen er fra 1856, er det også elementer som er langt yngre. Også disse mer moderne elementene er opprettholdt som en del av den verneverdige fasaden, forklarer Schneider.

Takene
For de vinduene som måtte skiftes ut er det brukt polsk maskinglass, som er ruglete og gir den samme alderdommelige effekten. Nesten alle tak er plukket ned og bygget opp igjen. Etter avtale med en engasjert byantikvar, ble isoleringen gjort med ca. 200 mm på utsiden og 75 mm fra innsiden. Da er både takformen og det gamle uttrykket beholdt, og differanse i gesimshøydene er knapt registrerbar. De originale overlysvinduene er igjen kommet frem, nå var de nødvendige når loftsarealene skulle benyttes.

Glassoverbygg
Når de gamle industribyggene skulle tas i bruk, må formen nødvendigvis også bli mer kompakt. Men glasstaket og de glassoverdekkede passasjene mellom flere av byggene åpner opp og gir et mer luftig inntrykk. Setningene i byggene var også en utfordring ved prosjektering og produksjon av glassene.

− Tetteprinsippene er tradisjonelle med innslissing av beslag i teglfasadene, men skjevhetene og størrelsesforskjellene ga her større krav til tilpasninger. Glassentreprenøren, Profilteam, leverte først hoveddelen av taket, men ønsket ikke å produsere alt på en gang. For at man skulle få kontroll på skjevhetene måtte tilslutningsdetaljene måltas først etter at hovedtaket var på plass, sier Schneider. Vanligvis er maling noe av det siste som skal utføres i et prosjekt, her har de tekniske fagene hatt sisteetappen.

Takene er kledd med akustiske dempende materialer. Der-for er all teknikk, i tillegg til det gamle bæresystemet med trebjelker, tydelig eksponert for fremtidige generasjoner.

Opprinnelig var det meningen at de originale gulvene skulle beholdes, men kvaliteten var noen steder så dårlig at de ble forsterket med stål og har fått nye overflater.

Veggarbeid
Det er vanskelig, om ikke umulig, å tilfredsstille normale energikrav i slike prosjekter. På Seilduken sitter historien i veggene, også i bokstavlig forstand og de krevde både omtanke og spesiell behandling. Ytterveggene består av to til firesteins teglvegger, murt med kalk.

− Vi kunne ikke isolere mer enn at varmen kommer ut i fasaden. Derfor er innvendige vegger påmontert tresementplater på 75 mm, og pusset med alkalisk maling. Da er de ikke er diffusjonstette, men kan fremdeles puste. Hadde vi ikke gjort det ville kombinasjonen av kulde og våt tegl gitt frostsprengskader, sier Schneider.

Men de massive konstruksjonene kan også magasinere kulde når ventilasjonsanlegget kjøres gjennom natten, noe som igjen har en gunstig effekt på varme sommerdager.

Spesialtilpasset areal
Der andre utbyggere legger vekt på stor fleksibilitet i prosjekter som et fortrinn, trekker utbygger og entreprenør her frem arbeidet som er gjort for å få arealene til å passe skolens helt spesielle funksjonsplaner. Skolens priorite-ringer innenfor det avtalte areal, i særdeleshet i nybygget, gir få muligheter for omrokkeringer siden. Her ligger studioer, verksteder og smier som stiller særskilte krav til spesialavtrekk og røykavsug. På grunn av krav til himlingshøyder går flere av disse arealene over to etasjer. I forbindelse med dette byggetrinnet kommer KHiO til å gjøre innkjøp av utstyr, maskiner og møbler for 125 millioner kroner.

Tilgjengelighet i byen
Samlokaliseringen gjør skolen tydelig i byen, og gjør forhåpentlig noe med oss når det gjelder forståelsen av å ta vare på og foredle gamle bygninger og minner.

KHiO ligger i en naturlig ferdselsåre, også mye takket være en nylig anlagt, og fremdeles navnløs, gangbro over elva til Alexander Kiellands plass.

Gangbrua ligger ved foten av «Spansketrappen» som går fra nedre del av kantineområdet og opp til hovedatkomstområdet på torget. Den ene delen av denne trappen er laget som et sitteamfi, og er allerede tatt i bruk og tydeligvis satt pris på. Tidligere var store deler av området asfaltert. Dette er nå skiftet ut med brostein, heller og grøntarealer.

På det meste var det 412 kvinner og menn som tjente til livets opphold på Seilduken. Det var utenkelig for noen få år siden at dette området igjen skulle få et yrende liv, men når skolen nå åpnes for fullt, vil 550 studenter daglig bruke dette sentrale arnestedet innen kunstutdanning i Norge.

− Det har vært hektisk og nok av utfordringer, men nå i ettertid vil jeg si at prosessene har gått svært bra. Skolens prosjektleder har vært en dyktig medspiller og kommet med gode innspill, og sammen med Brødrene Jensen har vi tre hatt et godt samarbeid her på Seilduken, fastslår Schneider.

Tekst og foto: Trond Joelson


Flere prosjekter