Les Byggeindustrien digitaltDette går fram av to rapporter som Direktoratet for naturforvaltning (DN) har fått utarbeidet om erfaringene med frivillig vern av skog. Den ene rapporten er en naturfaglig vurdering som Norsk institutt for naturforskning (NINA) har foretatt av områder vernet ved frivillig vern. Den andre rapporten er en evaluering av arbeidsformen, og er levert av NINA og Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).
Rapporten fra NINA og NIBR viser at erstatningsbeløpene i gjennomsnitt er cirka 10 prosent høyere ved frivillig vern enn ved det tradisjonelle vernearbeidet som ble benyttet før 2003. Hittil er over 500 kvadratkilometer skog vernet ved frivillig vern. I tillegg er vel 330 kvadratkilometer skog tilbudt av skogeierne og er nå gjenstand for en formell verneprosess. Det arbeides også med å avklare tilbud om ytterligere 100 kvadratkilometer skog.
Lavere kostnader
Kostnadene i forbindelse med vernearbeidet – i rapporten kalt prosesskostnadene – ligger på cirka 20 prosent av totalkostnadene ved frivillig vern, mens andelen ved tradisjonelt barskogvern er om lag 35 prosent.
Årsakene er først og fremst mindre konflikter, raskere saksgang, reduserte kostnader til skogtakster og rimeligere erstatningsprosesser. Dette betyr at en større andel av midlene til skogvern kan brukes til erstatninger ved frivillig skogvern, blir det påpekt i rapporten.
Tilbud om vern
Frivillig skogvern ble lansert av Norges Skogeierforbund i 2000, etter at barskogvernet på 1990-tallet førte til mange og til dels sterke konflikter mellom skogeiere og miljøvernmyndighetene. Ordningen innebærer at skogeierne selv tar initiativ ved å levere et formelt tilbud til fylkesmannen om frivillig vern av et område. Da har det på forhånd vært en uformell og lukket prosess mellom skogeiere, skogeiersamvirket, fylkesmannens miljøvernavdeling og DN. Naturfaglige vurderinger er en del av denne prosessen.
Tradisjonelt vern starter med naturfaglige registreringer, vurdering av verneverdier og miljøvernmyndighetenes utforming av forslag til verneområder. Dette viste seg å være en mye mer tidkrevende og konfliktfylt metode. Saksbehandlingstiden i barskogvernet kunne på 1990-tallet være fem år eller mer. Med frivillig vern er cirka 30 prosent av sakene gjennomført på under to år fra tilbud er gitt til vernevedtak er fattet.
– Betydelige mangler
Den naturfaglige vurderingen som NINA har foretatt, omfatter 84 områder vernet ved frivillig vern, derav 65 på Østlandet, 17 i Trøndelag og to i Nordland.
NINA konkluderer med at disse områdene generelt har et noe høyere mangfold av registrerte rødlistearter – truede og sårbare arter – enn verneområder på Statskogs eiendommer.
Samtidig gjør NINA oppmerksom på at det gjenstår «betydelige mangler ved dagens skogvern». Dette gjelder spesielt lavereliggende skog, skog i varme vegetasjonssoner, viktige rike naturtyper og leveområder for rødlistearter.