Trøste og bære oss!

Trøste og bære oss, sier jeg. Stortinget blir overflødig. Fylkeskommunen vet vi allerede er for fall, så det er greit. Alle beslutninger foretas ved avstemming på PC. Departementene og direktoratene legges ned. Politikerne flytter ut av kontorene sine fordi de alltid er på farten i fjord og fjell og bygd og by for å samle stemmer til å gå imot et eller annet. PC’n ligger i ryggsekken. Vi andre bruker all vår kraft til å hjelpe politikerne med å danne aksjonsgrupper mot, fordi ingen lenger er for.

Det siste blir vel at Lars Haltbrekken, Frederik Hauge, Kurt Oddekalv og han der WWW-fyren danner regjering - hvis de da ikke klarer å ta livet av hverandre i mellomtiden.

Høres det latterlig ut? Vel, det er ikke helt borti alle hampen.

I sommer har vi vært på bilferie i Europa. Vi brukte dette forferdelige fremkomstmiddelet som våre politiske representanter helst ville avskaffet, hvis de kunne. Det var henrivende. Vidunderlig. Spesielt i Tyskland og Danmark. Sverige kjørte vi bare gjennom fortest mulig. Ikke fordi vi er spesielt glade i tyskere og dansker, eller fordi vi misliker svensker. Men det er holdningene vi har fått sansen for. Smilet. Topp service fra vi kom til vi dro. De vil noe og fåt det til. Vi ville helst ikke dra hjem igjen. Prisene er jo til å le seg skakk av for en stakkars nordmann. Hjelpsomhet satt i system. Rent og ryddig over alt.

Energibevissthet i hvert hjørne av samfunnet. Du er liksom ikke i Danmark og Tyskland hvis du ikke ser en vindmølle eller femten i horisonten, med et nettverk av ledninger i alle himmelretninger. De er en del av kulturlandskapet. Etter femte eller sjette øyekast merker du dem ikke lenger.

Villaeiere som installerer solpaneler på taket. En samferdselsetat som driver tusenvis av skiltbelysning langs veiene med enkle solpaneler – gratis strøm. Jo takk. Lyset går automastisk av om kvelden i nesten hvert eneste hus etter 10-15 sekunder. Privat energiproduksjon som eieren ikke bruker selv blir sendt inn på nettet slik at andre kan nyte godt av overskuddet. Han får betalt for det. Der har vi holdningen igjen – de tar vare på energimulighetene. I Norge er det forbudt.

Selv de fattigste landene i Europa bygger nytt og restaurerer gammelt. Den som har vært i Warzawa eller Krakow vet hvordan det som ble bombet sønder og sammen under krigen er bygget opp igjen - stein på stein og helt likt det som ble knust.

Begrepet ”strassenarbeit” sitter banket inn i hodet vårt etter 14 dager på europeiske veier. Gater og veier vedlikeholdes og nybygges i den grad at du kan bli ør av mindre.

Det ble deprimerende å komme hjem igjen. På grensen kjørte vi rett inn i aksjons- og facebooktåka. Hva er det som går av dette landet?

Som en spesielt nyhetshungrig person ble vi raskt innhentet og tvunget av radio, aviser og fjernsyn til å tenke på forskjellen mellom Schlesvig-Holstein og Hardanger. Vi mintes det schlesvigske kulturlandskapet med beitende krøtter, vindmøller, et nettverk av strømledninger i alle himmelretninger, naturparker og slott og hundretusenvis av turister. De har heldigvis ikke fjorder. Flott. Det er det også i Hardanger, men de skal på listen over verdensarv, koste hva det koste vil. Det går det jo an å leve av. Det spiller visst ingen rolle om alternativet koster milliarder. Penger har vi jo nok av her oppe.

Det er historisk når en statsminister står frem på en pressekonferanse og i panegyriske ordelag hyller seg selv fordi han har snudd i striden om strøm til Bergen, etter at han har blitt kjeppjaget av egne partifeller og regjeringskolleger fra to andre partier og tvunget til å snu. Det er aksjonsdemokratiet som har slått til. Ikke siden EU-striden har dette skjedd så dramatisk. Forskjellen nå er at dette foregår hele tiden, og på alle plan i samfunnet.

Det er historisk når en energiminister viser med hele sitt kroppsspråk, mens svetten siler og/eller hagler nedover ansiktet, ikke tør si at han er imot det han har fått beskjed om å si at han er for. Ved siden av ham står statsministeren - sjefen hans - og hyller sin egen snuoperasjon som han egentlig er motstander av. I ordentlig politikk pakker slike statsråder snippesken og finner seg noe annet å gjøre. Det bryr ikke aksjonister seg om, bare de vinner.

Da vi satte oss forsiktig ned på en kafé i Drammen her om dagen, ble vi oppsøkt av et vesen som tørket hendene sine på et forklede som ikke hadde sett vann og såpe på en stund. Vi mintes en strålende, lettfotet og trinn senorita av eldre årgang på en italiensk gaterestaurant i den tyske1700-tallsbyen Idstein. - Å ska det værra her’a? Det var liksom kaffi vi hadde tenkt oss, da. Grinete norske kelnere er det verste som finnes!

Og da vi svingte inn på den første av flere rasteplasser i Norge, kom vi igjen til å tenke på den samme lille landsbyen Idstein. Stolt av å holde seg ren og nyvasket på hvert hjørne og i hver gate, med små påminnelser med glimt i øyet så som ”Dette er siste kneipe før kirken”. I Norge møtte vi overfylte søppelsekker og rasteplasser der det fløt av all slags dritt og ingen ting var tømt siden Adam gikk i skjorta.

Vi kom hjem til nyheten om at ingen har tenkt på hva de syv praktbyggene som nå blir tomme i Oslo skal brukes til når alle museene skal bygge nytt i stål- og betongbyen rundt Operaen. Vi så tilsvarende bygninger i Europa som har blitt fylt til randen med aktiviteter. Ikke fortvil - beslutningssystemet aksjons- og facebookdemokratiet slår nok til igjen. Hva resultatet blir kan vi sikkert diskutere. Da kontorbyggene ”Barcode” ble offer for det nye beslutningssystemet, ble alle sammen lurt. Byggingen ble bare utsatt. Vi har jo så mye penger i dette landet.

I mellomtiden kan vi jo fryde oss over at statsråder, partiledere og andre politikere arrangerer sirkus i Svolvær. Temaet er for eller imot om det skal graves frem informasjon om konsekvensene av hva som måtte finnes av petroleum eller ikke under havet i Lofoten. Temaet er altså ikke om det skal bores etter petroleum og om eventuelle funn skal settes i produksjon. Egentlig er temaet oljeutslippet i Mexicogulfen. Det har forstandige politikere og Frederik Hauge tauet fra Mexico til Lofoten og fortøyd i Svolvær. Der kommer sikkert saken til å overvintre.

La oss prise oss lykkelige over at aksjons- og facebookdemokratiet ikke eksisterte da Norge fant Ekofisk og Statfjord og en del andre breddfulle felt. Da hadde vi blitt lutfattige i en fei.

Nå har aksjons- og facebookdemokratiet også nådd mitt eget hjemsted Holmestrand. Økonomien i kommunen er skakkjørt etter flere års vanstyre. En direktevalgt ordfører har lovet å rydde opp og har ansatt en ny rådmann. Han har sluttet å bruke ostehøvelprinsippet på budsjettet. Han bruker øksa. Det har bødler alltid gjort. Aktivitetssenter for eldre er lagt ned. Skoler skal legges ned. Det kommer sikkert mer. Byen er snart tom for butikker, lokale etter lokale blir tømt, så det er for eksempel god plass til å flytte museene fra Oslo.

Slikt blir det bråk av. Aksjonsgruppene er i gang. De anker og lager bråk. Lokalavisen hyler om maktmisbruk og det som verre er. Hit kommer det riktignok ingen statsminister og svettende statsråd. Men fylkesmannen kommer nok, og anken går sikkert helt til Kongen, i hvert fall til departementets sjef. I mellomtiden renner pengene ut og tiden går, og beslutninger settes ikke ut i livet. Slik har det blitt i dette landet vårt.

Men hvor har det blitt av Frederik Hauge, Lars Haltbrekken, Kurt Oddekalv og ikke å forglemme han krølltoppen fra WWW som vi aldri husker navnet på?

Vanligvis har de en hale av journalister etter seg som lager milevis med sure oppstøt hver gang disse herrene slår en fjert. De ville nok vært konkurs for lenge siden uten hofforganene TV2 og NRKTV. Men nå har de gått og gjemt seg. De dukket ikke opp i Hardanger. Det er vel ikke hard nok miljøvaluta i verdensarv og moreller. Hardanger gir sikkert ikke nok klingende mynt i kassen. Hvis de ikke er på ferietur i Europa da. Vi så dem ikke. For det er dette disse tre herrene er opptatt av, skaffe penger til å skjelle ut alt som lukter verre enn strømledninger til Bergen.

Trøste og bære oss for et demokrati vi ser konturene av.