Oljefondet landets forbannelse?

Det er vel ikke galt å hevde at vi som er født i Norge er ”født med sølvskje i munnen” – i alle fall når det gjelder landets økonomi.

Frode Nilsen

Prosjektdirektør

Leonhard Nilsen & Sønner As

Andre gjestekommentatorer

Bård Hoksrud, Frp

Johan Arnt Vatnan, Skanska

Anne Marit Bjørnflaten, AP

Stein Tosterud, Unicon

Terje R. Venold, Veidekke

Jon Erik Lunøe, Selvaagbygg

Petter Eiken, Skanska

Ole Wiig, NSW

Morten Christensen, Teknobygg

Kyrre Olaf Johansen – Entra

Hanne Rønneberg, SINTEF Byggforsk

Ketil Lyng, BNL

Sven Christian Ulvatne, BackeBygg

Steinar Gullvåg, Ap

Bjørn-Erik Øye, Prognosesenteret

Elisabeth Enger, Jernbanedirektør

Trygve Magnus Slagsvold Vedum, SP

Øyvind Halleraker, Høyre

Jon Sandnes, EBA

Pål Egil Rønn, AF Gruppen

Liv Kari Skudal Hansteen, RIF

Martin Mæland, OBOS

Terje Nøstdal, Belief

Frank Ivar Andersen, Byggmesterforbundet

Kim Robert Lisø, SINTEF Byggforsk

Jan Eldegard, byggutengrenser.no

Norge er rikt på naturressurser, og særlig har olje- og gassindustrien bidratt mye til vår rikdom de siste tiårene. Størrelsen på oljefondet nærmer seg ufattelige 3.000 milliarder kroner, eller sagt på en annen måte, 600.000 kroner pr innbygger! Dette er beløp som andre land bare kan drømme om. Norge kan sees på som et land som flyter over av melk og honning. Men er denne rikdommen bare en velsignelse for landet? Og ikke minst, forvalter våre politikere pengene på riktig måte?

Vi har i mange år bevilget oss dyre lønnsoppgjør. En av årsakene til Hellas store problemer er at de har gjort det samme, men i realiteten ikke hatt penger til å finansiere dette. De siste ti årene har grekerne tillatt seg en reallønnsvekst på 20 %. I Tyskland, som i stor grad må betale grekernes regning, har reallønnsveksten tilsvarende periode gått ned med 5 %, mens Norge kan vise til en reallønnsvekst på hele 34 %! Dette har gjort at vår konkurransekraft for den landbaserte industrien er blitt betydelig redusert, faktisk så mye at det for eksempel lønner seg å sende fisk fra Norge for videre bearbeiding i Kina. Vi vet at olje- og gassindustrien ikke er evigvarende, og hva skjer når denne er over? Mange av dagens politikere tør i liten grad gå inn for videre olje- og gassproduksjon. Dette til tross for at vår bransje har skissert løsninger som kan gjøre det hele på en svært miljøvennlig måte forbundet med minimal risiko. Så hva skal vi da leve av i fremtiden? Og hvilke penger er det våre politikere skal bevilge til alle gode formål? Det er hevet over enhver tvil at landet står da overfor meget store problemer.

Men det som er mest bekymringsfullt er hvordan våre politikere forvalter våre penger. Det aller meste av oljefondet plasseres på børser rundt omkring i verden. Meget anerkjente økonomer spår at vi kan stå overfor en langvarig og dyp økonomisk krise. De mest pessimistiske mener at verdien på verdens børser vil bli redusert med 90 % de nærmeste årene, og at den vil holde seg lav i lang tid. Hva sitter vi så igjen med dersom dette blir en realitet? Dersom det ikke gjøres noen viktige grep, vil vi en gang i fremtiden kunne havne i samme situasjon som Hellas er i dag.

Det er ikke bare dyre lønnsoppgjør som har svekket vår konkurransekraft. Forfallet på offentlig bygninger og landets infrastruktur er enormt. Norsk næringsliv har tapt mot våre konkurrenter allerede i det vi kjører ut på veien. Politikerne hevder med tyngde at det aldri har vær bevilget mer til vei- og jernbaneutbygging. Kanskje er det riktig, men likevel bevilges det på langt nær nok for å hindre videre forfall. Etterslepet som må tas igjen før eller senere, øker hvert eneste år. Det som ble bygd opp etter krigen og frem til 70-tallet har vi ikke en gang råd til å vedlikeholde i dag! Det må bygges ny og mer effektiv infrastruktur i Norge. Eksisterende infrastruktur må rustes opp slik at vi kan komme opp på det som EU definerer som ”akseptabel standard”. Med dagens bevilgninger vil det ta 50 år før dette målet er nådd. Dersom det ikke gjøres noe raskt, vil mye av oljefondet brukes opp når etterslepet må tas igjen.

Handlingsregelen er blitt en ”hellig ku” for våre politikere og særlig er det en økning av inflasjonen som det fryktes for. Anbudene de siste årene har vist at prisene på vei- og tunnelbygging er betydelig reduserte. Vi ser at utenlandske entreprenører kommer til Norge og konkurransen øker. Våre politikere trenger ikke bekymre seg for inflasjonsspøkelset når det gjelder økte investeringer i infrastruktur. Sannsynligvis kan bevilgningene mangedobles uten at dette får noe annet enn positive konsekvenser.

Første halvår i 2010 ble det drept 126 mennesker i trafikken i Sverige. I Norge ble det drept 129 mennesker i samme periode. Mange av ulykkene kan tilskrives dårlig veistandard. Tatt i betraktning at Sverige har dobbelt så mange innbyggere som Norge, er det all mulig grunn til å spekulere på hvorfor den politiske viljen er så fraværende når en vet at hver dødsulykke koster rundt 20 millioner kroner? I tillegg til antall drepte i trafikken, kommer alle trafikkskadde til med meget store beløp. For ikke å snakke om de menneskelige lidelsene som ikke kan vurderes i kroner og ører. For staten vil det være en meget god investering å bruke mer penger på landets infrastruktur.

Etter min mening forvaltes oljefondet feil. Det finnes ingen bedre måte å få oljefondet til å forrente seg enn å ruste opp og investere i ny infrastruktur. Dette vil komme fremtidige generasjoner til langt større nytte enn at pengene står i aksjer rundt om i verden. For meg er det uforståelig at landets politikere tør å gamble med våre penger på en slik måte som de gjør. Sannsynligvis har sosialøkonomene i Finansdepartementet for stor makt over våre politikere. Jeg skulle ønske at landet i større grad ble styrt av personer med erfaring fra nærings- og arbeidslivet, personer som vet hvor ”skoen trykker”. Først da får vi en reell og evigvarende forrentning av oljefondet.